Smedenes år

Jeg begynte på skolen en septembermorgen i 1988. Hånd i hånd med mormor gikk jeg ut av døren, bortover gaten, over broen og gjennom basaren som i den ene enden var nabo til skolen. Hele sommeren hadde jeg gledet meg og den siste uken før den store dagen tok jeg frem skoleuniformen hver eneste kveld, tok den på meg og stod barbent foran speilet og kikket beundrende på meg selv. Da jeg endelig gikk der med raske skritt, iført den nystrøkne grå frakken, de matchende buksene og det lysegrå hodetørkleet helt på ordentlig, følte jeg meg ikke som et barn lenger. Jeg var kanskje bare seks år, men nå var jeg en dame.

Når man er liten, vil man gjerne være stor. Derfor var det stor stas å begynne på skolen i Iran, der man krysser en så tydelig grense mellom barn og voksen den dagen man går fra å være barnehagebarn til å bli skoleelev. Når du begynner på skolen er du nemlig for stor til å leke rundt med gutter. Jenter går på én skole og gutter går på en annen. Du er en anstendig liten frøken nå, får du stolt høre. Så etter første skoledag er du ikke rent lite kry når du pliktskyldig retter på hijaben på vei ut av jenteskolen og ut på gaten der de er, alle de som ikke må se håret ditt nå som du er en anstendig liten frøken.

schoolgirlsIran
Foto: Arseh Sevom
Som seksåring var jeg ikke i stand til å se hva hijab hadde med frihet eller religion å gjøre. Jeg hadde blitt født i et land der alle kvinner er lovpålagt å dekke seg til i det offentlige rom. Hijab markerte for meg skillet mellom det å være barn og voksen, ikke fri og ufri. Det samme gjorde bønn. Da jeg var syv år gammel tvang jeg mormor til å ta meg med i moskeen og lære meg å be. Hun pleide aldri å gå dit selv, men jeg insisterte. Noen av jentene i klassen skrøt av at de hadde lært namaz – frasene praktiserende muslimer sier vendt mot Mekka fem ganger om dagen – og jeg ville ikke være dårligere. Jeg fortalte ingen at jeg ikke var muslim. I Iran blir man nemlig født inn i sin fars religion og min far og hans familie var forfulgte bahá’íer. Min mors familie var muslimer, men ikke praktiserende. Mormor leste av og til i Koranen og ba hjemme, og det var det eneste jeg så til islam innenfor husets fire vegger. På skolen ble læreren så imponert når noen av jentene fortalte historier om bønn eller faste, om moskébesøk eller pilgrimsferd. Så jeg ville gjerne også ha en slik historie å fortelle.

Det var først da jeg reiste på en ukes ferie til Istanbul som åtteåring i 1990 at jeg skjønte at hijab var noe iranske kvinner ble påtvunget. For da bussen krysset grensen fra Bazargan på iransk side til Gürmulak på tyrkisk side, skjedde det noe med de unge kvinnelige passasjerene. Sjal og slør ble revet vekk og hårbørster, klyper og hårbøyler ble trukket opp av veskene. Da bussen stoppet på en rasteplass rett over den tyrkiske grensen, stod flere av de nylig frigjorte damene langs veikanten og skylte håret med vann fra vannflasker. Ikke søren om de skulle ha flatt hår når de først fikk gå uten hijab. Mormor og noen av de andre eldre damene tok ikke av seg hijaben, men de var ikke mindre begeistret av den grunn. De hjalp sine døtre og svigerdøtre med å gjøre mankene klare for friheten som skulle vare i en uke. Jeg husker jeg spurte mormor hvorfor hun ikke tok av seg hijaben.

– Gamle damer har ikke noe fint hår å vise frem, sa hun.

Senere har hun fortalt meg at det å gå med skaut har blitt en vane for mange i hennes generasjon, at hun føler seg både rar og bar uten. Hun innrømmer også at hijaben er fin å ha på bad hair days.

IMG_1469
Mormor på badeferie i Tyrkia i 2013.
Da jeg året etter Tyrkia-ferien flyttet til Norge, så jeg ingen som gikk med hijab. Mye var annerledes uten sløret som laget et skille mellom menn og kvinner. Kjønn var ikke avgjørende for hvem man var og hva man kunne gjøre. Sjåføren på skolebussen var en dame, banksjefen var mammaen til en som gikk på skolen min og hun som drev den lokale Mobil-bensinstasjonen var en dame i kjeledress. Til og med statsministeren var en dame. På skolen var det ingenting som skilte jenter fra gutter, noe som gjorde at bestevenninnen min Tove og jeg, som likte bedre å spille slåball og fotball enn å hoppe paradis, alltid hadde noen å spille med i friminuttene.

Det året jeg fylte ti år, spurte en av guttene i klassen om vi skulle bli kjærester. Jeg ble livredd. Jeg hadde det fremdeles friskt i minne at jeg hadde fått voldsom kjeft av lærerinnen min i Tehran da hun så meg snakke med en gutt som gikk på trinnet over meg på gutteskolen på andre siden av gaten. Moren min lo da jeg fortalte om det lille frieriet og hvor redd jeg var for å få kjeft.

– Det er ikke sånn her, sa hun.

– Her er det ikke noe farlig for jenter og gutter å være sammen.

Det viste seg raskt at mye var annerledes her enn der. For her var det ikke flaut at jeg ikke kunne bønnen utenat og at familien min ikke fastet under Ramadan. Her var det flaut at jeg ikke kunne sykle og svømme. Her roste man ikke jenter for å være anstendige og sar be zir – et persisk uttrykk for å holde hodet nede, ikke gjøre mye ut av seg og være reservert – her roste man jenter for å løpe fort og hoppe langt. Å kle seg som mammaen sin når man var ti år var ikke innenfor. Her skulle man kle seg sånn at man var klar for å leke og være aktiv, innendørs og utendørs. Vi skulle alltid ha med oss en bag med badedrakt og håndkle på sommeren, i tilfelle vi fikk det for oss å sykle til et tjern etter skolen og bade.

Å vokse opp med disse reglene i stedet for de andre gjorde at jeg fikk dobbelt så mange muligheter som mine klassevenninner som vokste opp i Iran. Jeg lærte brennkvikt både å sykle og svømme. Å være anstendig og skjule kroppen min var ikke noe mål, ikke engang noe som streifet tankene mine. Dermed stilte jeg raskt likt som mine jevnaldrende av begge kjønn både i klasserommet, i gymsalen, i svømmehallen, på ungdomsklubben og på leirskolen da jeg som 11-åring for første gang var borte fra familien en hel uke. Jeg reiste på sommerleir med 4H, der jeg som 13-åring fikk mitt første kyss. Som 16-åring dro jeg på Roskildefestivalen med den andre bestevenninnen min Ragnhild og som 21-åring flyttet jeg alene til London for å studere.

Det var først da jeg etter endte studier flyttet hjem til Norge, og for første gang bosatte meg i Oslo, at det gikk opp for meg at det jeg hadde tatt for gitt i oppveksten slett ikke var noen selvfølge for alle. Jeg kom til Norge som niåring, uten å kunne ett ord norsk, men følte meg aldri utenfor eller annerledes. Jeg vokste opp på et lite sted der jeg rett og slett ble absorbert inn i lokalmiljøet og ble en naturlig del av det. I integreringsdebatten vil nok en del på venstresiden i dag si at jeg ble assimilert. Det er ikke riktig. Jeg vokste opp med norske verdier, men jeg sluttet verken å snakke persisk, spise persisk mat, feire persisk nyttår eller å høre på persisk musikk. Sannheten er at jeg ble integrert. En gode og fordel jeg har brukt mye tid på å argumentere for at flere skal få – ja til og med tvinges på.

IMG_1470
Fortsatt påbudt med hijab i Iran.
Jeg har skrevet mye om hvordan religion generelt og islam spesielt kan være til hinder for frihet og utvikling. Om de alvorlige konsekvensene manglende integrering kan få. Om likestillinghijab i skolen, overfallsvoldtekter og analfabetisme. Siden vi begynte å snakke om disse tingene tidlig på 2000-tallet, har imidlertid debatten tilspisset seg og frontene blitt steilere. Særlig de siste årene, etter fremveksten av IS og terrorangrepene som har kostet mange europeere livet og tryggheten, har diskusjonene blitt ampre og tidvis blottet for nyanser. I dag bærer dessverre de fleste innlegg i debatten om hvordan man skal håndtere islam i Vesten preg av at budskapets avsender vil vinne ordskiftet, heller enn å bidra til en endring til det bedre. Lagtrøyene man ifører seg før man åpner munnen i vår tids mest opphetede debatt, har i takt med antallet terrorangrep på vestlig jord fått mer tydelige og skrikende farger. Akkurat nå som vi trenger felles grunnleggende verdier i møte med ekstremistiske krefter som legger land og liv i ruiner, nærmer vi oss i Norge det fjerneste vi noen gang har stått fra hverandre i spørsmålet om hva disse verdiene er. Frykten for islamisme på den ene siden og rasisme på den andre har tatt bolig i fornuftige sjeler, og skyggelagt essensielle verdier som har gjort Norge til et land man flykter til, og ikke fra. Venstresiden firer på likestilling og ytringsfrihet når den ikke vil fri jentebarn fra religionens klamme grep eller stå opp for retten til å bedrive blasfemi, mens høyresiden blåser en lang marsj i liberalisme og individuell frihet når den vil forby voksne mennesker å bade i visse plagg. 

Glemmer vi at det til syvende og sist er mennesker og deres liv vi diskuterer? Mister vi av syne at målet for disse diskusjonene er å skape et samfunn vi selv ønsker å leve i?
Det er imidlertid ikke politikerne som hisser opp til den mest splittende ordkrigen, der øynene lukkes hardt, munnene åpnes vidt og verdier vrakes. For mens de folkevalgte faktisk er nødt til i en viss grad å ta hånd om dette landet, er det en stadig større gruppe mennesker som bare snakker og skriver. Intellektuelle uten ansvar for å gjøre om ord til handling, som lever av å diskutere og smi tanker. 

I anledning femårsdagen for terrorangrepet på Utøya skriver Cathrine Sandnes, leder for tankesmien Manifest, om konspirasjoner i Dagbladet. Her går hun aggressivt til angrep på høyresiden i et forsvar for venstresiden. Manifest-lederen beklager at Frp-leder Siv Jensen ikke fikk mer tyn da hun etter terrorangrepet sa: «Jeg syns det er avskyelig det som har skjedd, men jeg syns det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet». Sandnes tror vi må ha vært bedøvet siden vi ikke reagerte med det man må anta hun ønsker var mer sinne og hat på det hun mener er «en påstand som plasserer journalisten, hun som stiller spørsmålet, på samme nivå i avskyelighet (sic!) som mannen som har skutt 69 unge mennesker på kloss hold, gjennom hendene de holdt for ansiktet, i ryggen mens de løp, i armene, beina, magen, halsen». Det er ikke noe alternativ for tankesmeden å legge godviljen til. Hun vil absolutt ikke sette seg i Jensens situasjon og prøve å forstå hvordan det må ha føltes når partiet hun har viet hele sitt voksne liv til ble knyttet til det mest grusomme. For da ville Sandnes sett Jensens uttalelse den 24. juli 2011 i lys av dette, og trolig innsett at det er urettferdig å tillegge Frp-lederen denne sidestillingen. Da ville kanskje pangstarten på og utgangspunktet for innlegget «Konspirasjoner til frokost» falt bort.
Godvilje og forsøk på å bidra til endring er også ganske fraværende når forfatter og forlagsmann Aslak Nore denne uken knuser myter i VG. Håndhevelsen av «burkini»-forbudet i flere franske byer har på nytt aktualisert debatten om islam i Vesten, men Nore tar for seg en kronikk fra den 18. juli i Aftenposten. Kronikkforfatteren, som for anledningen presenteres som«Ap-medlem», farer mef virkelighetsfjerne begreper som «sekulær fanatisme» og meningsløse påstander som for eksempel at Frankrike legger seg på linje med Iran for å «påse at folk kler seg slik staten vil». Det er ikke vanskelig å tilbakevise slik nonsens. Påstanden om at IS og Frankrike representerer fundamentalisme på hver sin side er hinsides de flestes fornuft, og er i så måte en utmerket stråmann. Det er mye lettere å argumentere mot noe så fjernt enn det er å argumentere for at væpnet politi i en liberal vestlig stat skal slå til mot en kvinne som sitter på stranden med barnet sitt. Da får det heller være at det første er noe så godt som ingen egentlig mener, slik Siv Jensen nok ikke mente at det å koble Fremskrittspartiet til Anders Behring Breivik virkelig var like avskyelig som å skyte 69 barn og unge.

hijab-nice
Foto: Stella Pictures
Å skrive en kronikk der personlig budskap og forargelse rettferdiggjøres, begrunnes og belegges gjennom å latterliggjøre og argumentere i senk obskure uttalelser og stråmenn, er noe tankesmeder og skribenter for tiden prioritere fremfor å ta tak i de reelle problemene og foreslå løsninger. Det er ikke umiddelbart like forløsende å smi tanker om hva vi kan gjøre for å redusere avstand og øke oppslutning rundt felles verdier, men det er mer nødvendig enn noensinne.

Jeg var seksåringen som tasset inn i den iranske skolegården med hijab, og jeg mener vi som et likestilt samfunn svikter når vi lar barn i Norge gjøre det samme. Min liberale, snille og morsomme mormor kunne vært kvinnen med skaut som ble omringet av politiet på stranden i Nice, og jeg mener vi svikter som et liberalt samfunn om vi lar det samme skje i Norge. Jeg vet hvor mye skade påtvungen anstendighet kan gjøre, men jeg vet også hvor harmløst et skaut kan være. Et hijabforbud for barn i skolen vil bety færre hijabkledde på stranden i fremtiden. Men vi kan ikke rive av mennesker klærne. Denne prøvende tiden krever av oss at vi evner å ha to tanker i hodet samtidig, og at vi vokter oss for å helle barnet ut med badevannet.

Vi må sette hardt mot hardt mot krefter som truer velferden og innskrenker friheten til nordmenn av alle farger. Samfunnsdeltagelse, norskkunnskaper og lovlydighet bør være betingelser for å leve ivårt dyrebare demokrati. Hijab, islamsk badedrakt og andre kjønnssegregerende plagg og symboler bør ikke ha noen plass i den norske skolen. Samtidig må vi ikke glemme at de fleste mennesker til syvende og sist er fredelige. Vi må forlate skyttergravene og ville vårt samfunn så vel at vi setter oss i hverandres situasjon. Da vil vi innse at det å kreve at en enorm gruppe mennesker tar avstand fra terror utført av et fåtall som påberoper seg samme religion, er farlig nært definisjonen av rasisme. Et liberalt samfunn og et inkluderende samfunn bør ikke være to kampsaker satt opp mot hverandre i en kamp utkjempet av to lag som stiller mot hverandre. Vi må jobbe for det liberale og inkluderende samfunnet sammen.

PS. Kan vi slutte å bruke ordet «burkini»? Ikke er det burka, og ikke er det bikini. Burka dekker til fjeset, mens bikini er todelt og dekker ikke magen. Det er bare nok et ord skapt for å forvirre og provosere. 

 

Advertisements

7 kommentarer om “Smedenes år

  1. Godt skrive. Tankevekkande, godt fundert. Du har ein bakgrunn som gjer at du kan meir om desse dilemma enn dei fleste andre norsk-talande.

  2. Hei Mina. Takker for at du finnes til! Vi såkalte, med norske aner har alltid ønsket oss, at slike som du skulle få det så bra som mulig. Dvs alle som må flykte på grunn av grusomheter i eget hjemland skal få en bra behandling. Det de fleste nordmenn / kvinner reagerer på er at den Islamske Koranen har så mye grusomheter i seg. Nevner dem ikke her, det er gjort så mange ganger, før. Men jeg er redd for at dine landsmenn / kvinner som er sterkt religiøse vil motarbeide alt det som demokratiet står for. Menneskeretter, likeverd osv som vi ønsker å opprettholde i Norge. Jeg tror at i løpet av 50 år så vil nok en god del av denne overtroen som finnes i blandt religiøse avta. Men vi hadde såvidt begynt å slippe denne tvangstrøyen fra kristendommen, så starter den på nytt! Og denne gangen er det dere innvandrere som må ta støyten.

    1. Så hyggelig at du synes det er bra at jeg finnes til!

      Men jeg er ikke så begeistret for «oss og dem»-premissene jeg leser i det du skriver. Hvem mener du er mine landsmenn? Jeg har levd i Norge nesten hele livet, omgitt av norske venner og familie, men om det er iranere du tenker på, er svært få av dem i eksil sterkt religiøse.

      Men jeg håper du har rett i at vi vil få en nedgang i overtro i nær fremtid. Islam i Vesten representerer dessverre på mange måter et tilbakeskritt i så måte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s