Hvem kan vel stole på en journalist?

I sommer sa noe så sjeldent som en klok mann i mediebransjen noe jeg tok til meg. Han sa noe sånt som: – Ikke bli en «rätthaverist» og gå omkring med sakene i to handleposer resten av livet. Legg dritten fra deg og gå videre, den fortjener ikke mer av din tid.

Jeg bestemte meg for å legge fra meg posene, men jeg ville løyet om jeg sa jeg ikke var spent på behandlingen i PFU i dag. Blant andre Gard Michalsen og Anders Giæver, som satte i gang den underlige heksejakten på forsommeren, ble vurdert og felt for sakene der det ble brukt ressurser og metoder, gitt blaffen i etiske og menneskelige hensyn og mobilisert på en slik måte som vanligvis er forbeholdt saker der man jakter på en morder, overgriper eller menneskehandler.

Den anonyme Twitter-kontoen @fruhjorth hadde kritisert, harselert og herjet med mediefolk i et års tid. Det ble skrevet om en DN-redaktør at hun var «inkompetent» og om en annen DN-redaktør at han var «kjekk i tonen». Avisene omtalte dette som «sjikane». Men det var ikke dette som gjorde at Giæver og Michalsen startet jakten på de som stod bak kontoen for deretter oute vedkommende. For da jeg ble konfrontert med spørsmålet, bekreftet jeg raskt at jeg var en av dem som stod bak og at jeg hadde stått for nesten alt som stod om Giæver. Jeg hadde gjort det til en liten hobby å gjøre narr av hans selvhøytidelige kommentarer og fokus på seg selv i saker som ikke handlet om ham. Jeg sa det var fem til, at jeg kunne hjelpe til og faktisk presse flere til å stå frem, men det var ikke journalistene interessert i. De hadde jo funnet den som hadde gjort narr av Giæver. Siden «Journalist harselerte med journalist på Twitter» ikke var noe å lage sak av, valgte duoen uten fnugg av dokumentasjon og til tross for at jeg hadde avvist dette, å vinkle saken på at jeg hadde sjikanert mine sjefer og kolleger. Det er i hovedsak dette PFU i dag har dømt avisene for. At flere aviser, med tillit til VG og Michalsen, har formidlet sterke beskyldninger om meg som de ikke har dekning for. De har brutt den viktigste kontrakten mellom journalister og publikum: å gi et sannferdig bilde av virkeligheten.

Ny redaktør i medienes fagblad, Martin Huseby Jensen i Journalisten, har ved flere anledninger intervjuet meg om saken. I dag tok han imidlertid på seg kommentatorhatten og utstedte intet mindre enn en karrierefatwa mot meg:

«For Lundes karriere som journalist er nok over. Hvorfor? Svaret er enkelt. (…) Selv hevder hun å være en av flere. Medier24 og VG viser langt på vei at de ikke tror henne på dette. Resten av bransjen blir gående og lure på hva som er sant.»

På Twitter utdyper han at hans påstand «er basert på mange samtaler med folk i bransjen om du var alene eller med flere». Videre skriver han:

«Det kan være at Lunde snakker sant. At hun ikke er alene om meldingene som er sendt ut fra profilen. Men hva hjelper det når hun tydeligvis har verdens dårligste venner som ikke vil hjelpe henne på noen måte. (…) Som følge av dette har ikke Lunde troverdighet. Hvem kan vel stole på en journalist som mistenkes for å ha tvitret kritisk om kolleger, sjefer og kilder?»

46483841

Og her er vi er ved kjernen. Er det noen annen yrkesgruppe der en som mistenkes for å for å ha kritisert kolleger og sjefer mister all troverdighet? Hvem er disse kildene som er kritisert av meg eller @fruhjorth, og i hvilken artikkel ført i pennen av meg kan vi se tegn til at jeg har vinklet en sak kritisk mot en person som har fått negativ omtale fra kontoen? Og viktigst av alt: Hva er mest skadelig for troverdigheten til en journalist – at hun angivelig kritiserer kolleger og sjefer anonymt eller at han dømmes for å skrive belastende påstander som han ikke har dokumentasjon for?

Etter ti år som journalist, kan jeg trygt si at vi tilhører en bransje med et usunt selvbilde. Navlebeskuelsen er til tider så intens at folk utenfor bransjen knapt kan kommunisere med oss. Det hersker et inntrykk blant de fleste journalister at jobben de gjør er svært viktig og at det er stor prestisje i å skrive i avisen. Da jeg søkte på journalistikkstudiet tidlig på 2000-tallet, skrev jeg i søknaden at mitt mål var å fortelle historier som ellers ikke ville blitt fortalt og at jeg på grunn av min bakgrunn kunne bidra til å bygge bro mellom øst og vest. Pompøst og idealistisk, men jeg hadde en genuin tro på at journalister bidro til å gjøre verden til et bedre sted.

Med unntak av noen få tilfeller har jeg ikke gjort stort for å gjøre verden til et bedre sted eller formidle viktig informasjon. Da jeg i NRK laget radioreportasjer om sviktende rusomsorg og avdekket i tv-reportasjer at det foregikk terrorforberedelser i norske moskeer, følte jeg at det jeg gjorde betød noe. Da jeg overtalte en diplomat som hadde hoppet av i protest mot det iranske regimet til å stå fram i Dagsrevyen og fortelle sin historie, ble sitert verden over og fikk en storm av meldinger fra iranere som øynet håp for et regimeskifte på grunn av min sak, gråt jeg av glede. Men for det meste har jeg drevet med snoking, outing, sladder og formidling av banaliteter. Og jeg har ikke engang jobbet i VG Rampelys eller Se og Hør.

«Vi trenger en tv-reportasje på 1.30 i sendingen, fikser du det?» Ok, jeg lager en sak ut av byråstoff om en pandabjørn som har født tvillinger.

«Vi mangler en sidetopp til morgendagens avis, finner du noe?» Ok, jeg skriver om et norsk reklamebyrå som kom på tredjeplass i en europeisk kåring. Imens går verden til helvete på alle tenkelige måter og vi er ikke engang nær ved å ane hvilke katastrofer som utspiller seg for våre medmennesker.

Uvesentligheter og trivielle nyhetssaker er i beste fall kjedelig å jobbe med, men tar fokus vekk fra viktigere ting. Det som først virkelig sjokkerte meg og gradvis gjorde at jeg ble desillusjonert som nyhetsreporter, var at det ikke alltid er allmennhetens rett på informasjon som avgjør om kritikkverdige forhold formidles gjennom nyheter eller om man forbigår dem i stillhet. Det er ikke bare jakten på klikk som gjør at pandafødsel trumfer maktmisbruk. Ikke rent sjeldent setter personlige bindinger og holdninger hos beslutningstakere i redaksjoner en stopper for at vesentlig informasjon kommer ut. Det lages avtaler om at man ikke trykker en kritisk sak om en person, mot at vedkommenede gir mediet et eksklusivt intervju der han eller hun får fortelle sin versjon av saken. Rett som det er bestemmer redaksjoner seg for å legge ekstra mye ressurser på et ganske vilkårlig tema – «vi må ha en sak om dette hver dag denne uka,  vi må være på ballen her» – eller gå særlig etter én person – «finn alt som finnes av dritt på ham, hva som helst». Så kommentatorene på banen: Kommentarer, kronikker, skisser, essays, ledere og whatnot fra et knippe opphøyde individer som serverer publikum eksegeser av virkeligheten de selv er for dumme til å forstå. Så har vi han som skriver kritisk om en partileder, før han tar taxi til det årlige lutefisklaget hos statssekretæren i rivaliserende parti. Hun som skriver kritisk om usunt kroppsfokus og triggere til spiseforstyrrelser, før hun legger ut bilder av sin syltynne kropp i treningstøy på Instagram og Facebook. Hun som skriver om objektivisering av kvinner på kommentarplass i avisen som samme dag informerer leserne hvorfor menn foretrekker rumper fremfor pupper.

Journalister gjør mye bra også, og det gode arbeidet er en viktig grunn til at mange i maktposisjoner holder seg i skinnet og ikke faller for fristelsen til å tilsnike seg fordeler. Men i det store og hele innså jeg vel en gang i fjor at nyhetsjournalistikk ikke var det jeg skulle bruke livet på. Jeg har valgt å gå en annen vei, og skriver nå en bok der jeg deler en historie som jeg tror fortjener å bli fortalt.

Men på min vei ut av dammen, vil jeg minne om hvilket tankekors sommerens ganske pinlige sirkus representerer. I en tid der konfliktene i verden er hardere enn noensinne, landets økonomi for første gang på mange år er kilde til reell bekymring og mediene roper om kutt og kriser, finnes det journalister og redaktører som på ramme alvor mener en harselerende Twitter-konto som noen få hundre mediefolk følger og der de styggeste ordene som er brukt er «attention whore» og «klatremus», fortjener ressurser, krefter, spalteplass, debatter, podcaster, nyhetssaker, radioinnslag, kommentarer og presseetiske overtramp. Redaktøren i journalistenes eget fagblad uttrykker ikke bekymring over dette faktum, men velger etter PFUs fellende dom å utbasunere at karrieren til en journalist som i ti år ikke har stått bak en eneste uetterrettelig sak, men som har slengt med leppa om profilerte journalister, er over.

Jeg håper flere journalister minner seg selv på at allmennhetens behov for presis og vesentlig informasjon må trumfe alle andre hensyn. At flere enn meg tenker at vi i denne klikkfesten av en medieverden vi suller rundt i, står i fare for å bli irrelevante og miste integritet. Jeg håper flere legger kameraderi, nettverksbygging, trynefaktor og karriereambisjoner til side og hever stemmen mot redaksjonelle avgjørelser og uskrevne regler som gjør vondt i ryggmargen, men som de fleste i dag holder klokelig kjeft om. Jeg for min del kommer til å skrive den historien også, når tiden er moden. Om mine år som nyhetsjournalist i riksmedia, på godt og vondt.

Sånn. Da legger jeg ned handleposene og går noen kilo lettere videre.

 

 

Advertisements

22 kommentarer om “Hvem kan vel stole på en journalist?

  1. Hurra og amen! Jeg heier på deg! Deilig at noen peker på disse tingene. Jeg reagerte kraftig da jeg først leste saken til Medier24 før sommeren, og har fulgt denne saken tett siden. Leste hele klagen din (veldig interessant!) og ble glad på dine (og pressenorges) vegne i går da jeg så rundene/diskusjonene i PFU og at Medier24, VG ,P4, BT og NTB ble dømt. Det var på sin plass!

  2. Så en uskyldig Twitter konto skal ifølge Martin Huseby Jensen være en verre karriere killer enn å ligge med en av landets mest profilerte terrorister. Les Ny redaksjonssjef God Morgen Norge

  3. Husker jeg fulgte denne saken tidligere i år. Og at jeg reagerte på ressursbruken til gutta. De kommer nok ikke til å la seg synlig berøre. I alle fall ikke offentlig. Flott at du fikk medhold og lykke til med forfattergjerningen.

  4. Fred er dog ei det beste, men at man noget vil. Du skriver godt og stikker hull på det oppblåste selvbildet til mange journalister. Kanskje godt for deg at hemmeligheten sprakk. Nå kan du skrive de historiene vi sårt trenger i full åpenhet…om den mangelen på fokus et helt pressekobbel unnlater å sette fokus på …på de ubehagelige sakene vi må gå på HRS for å lese. Lykke til videre…vi trenger ærlige meninger og du virker som du har det! Fin idé d der med posene! 🙂

    1. Du er helt ved kjernen her. Etter at den aller første stormen la seg, så jeg at denne «episoden» har ført mer gode enn dårlige konsekvenser for meg. Frihet til å handle i tråd med egen overbevisning og løsrivelse fra trange rammer er en overraskende befriende følelse. Og skal man drive med trivialiteter, kan man i det minste velge dem etter egne interesser og ha det morsomt på veien.

      Takk for fin tilbakemelding!

  5. Lykke til videre, Mina, jeg tror på deg og at du vil lykkes i det meste. Men…den lojalitetsforventningen som finnes i absolutt ALLE bransjer er lett å undervurdere. Jeg ville trolig også fått store problemer om jeg «fra innsiden» hadde «tøyset» med min bransje på twitter eller blogg. Det er sånn kulturen vår er. Når man har forlatt en bransje, står man derimot fritt til å ytre seg både i bokform og anonymt på nett. På alle arbeidsplasser, og innen alle felles fagmiljø, finnes interne rom der man snakker fritt, spøker og tøyser uten at man behøver å frykte at slik innside informasjon spres utenfor miljøet. Når denne indre tryggheten blir brutt gjenom anonyme ytringer, oppleves dette SVÆRT, SVÆRT alvorlig selv om vi snakker om «uvesentligheter». Slik er den sosiale koden, og jeg synes det er bra at man skal føle seg trygg blant kolleger og bransje-venner, selv om man f.eks. er en profilert journalist. Jeg er litt usikker på om du egentlig har forstått denne koden i arbeidslivet. Vi snakker ikke om ytringsfrihet her, men trygghet og konfidensialitet på arbeidsplassen. Jeg unner deg PFU seieren, for du har unektelig gode poenger med hensyn på vesentlighet, etterettelighet mv. Din PFU reflekterer mye av problemet med hastearbeid og lettvindtheter i journalistikken. Men selve kjernen i saken gjelder altså noe helt annet – lojalitet. Som sagt, lykke til videre, ta dette som et råd fra en på 50+ som jobber innen en helt annen bransje enn media og journalistikk.

    1. Takk for at du leste og tok deg tid til å dele ditt syn. Jeg tror imidlertid at du og jeg har ulik tilnærming til og forståelse av koder, lojalitet og trygghet. Etter tilbakemeldingene fra majoriteten av mine eks-kolleger å dømme, har heller ikke de opplevd at jeg har vært illojal eller bidratt til utrygghet. Koder har jeg lite til overs for.

  6. Skal innrømme at inntrykket jeg hadde av denne saken før jeg begynte å lese var akkurat slik de ønsket å framstille deg. Nå tok aldri denne Twittersaken veldig mye av min oppmerksomhet til å begynne med, men merket nå at det som satt igjen i hodet fea et par artikler og sensasjonsoverskrifter var at det var du som hadde blitt ‘avslørt’ i å slenge dritt om kollegaer anonymt. Omtrent akkurat sånn de ønsket å framstille deg også kan jeg tenke meg. Dette innlegget klarnet tåka og fikk rettet opp i det.

    Som du er inne på har også jeg begrenset interesse for aktivitet på Twitter og andre sosiale medier. Mange har utrykket sin frustrasjon over plassen som vies sladder og tilsynelatende må enhver konflikt eller tragedie henvises til et liv i skyggen av det nyeste bildet av rumpa til Kim Kardashian. Men det er ytterst sjelden jeg hører noe om hvordan dere journalister ser på det selv og i et så lite land som Norge må dere vel trå varsomt for å holde dere innafor.

    Jaget etter antall klikk raserer troverdigheten til medienedet er blitt så overfladisk at ikke bare facebook-innlegg og tweets anses som nyhetsstoff, men det overvåkes også hvem som har trykket på liker-knappen og har du trykket liker på et usmakelig innegg mener mediene seg berettiget til å forvandle deg til najonal klovn.

  7. Godt skrevet. Det er farlig å tråkke feil folk på tærne. Spesielt om du gjør det anonymt. Det er få ting som får blodet til å koke i folk en anonym kritikk som treffer. Det er en grunn til at (gode) nett-troll er så «populære». Bare se på valget i USA, 4chan har klart å få meme’r inn i massemedias dekning av presidentvalget med frosken Pepe. Vil tro det var det mest spektakulære trollingen siden Oprah (uvitende) meme’t om over 9000 på direkten..

    Lykke til med boken.

    Når det gjelder norske nettaviser er det sørgelig hvor mange saker som bare er copy-pasta med (dårlig) språkvask rett fra reddit/tumblr.

  8. Endelig er deg selv og stå på og fortsett med det. Du trenger ikke Dn og det drittet. Meidehus og dette bullshittet går mot slutten uansett, se overalt hvor de nedbemanner og kutter. Stå for det du tror for, Begynn alene, snart er du kanskje med flere, men sterke meningsfeller som virkelig kan støtte deg. Fremtiden er ikke aviser og mediehus, fremtiden er formidlerevnen, nyheter som gir forandring og som betyr noe. Du er din egen redaktør og kan si hva du vil, vær stolt av det. Vi som er opptatt av forandring bryr oss ikke om Gjæver og han andre

  9. Anonymt er feigt.Anonyme personangrep verste sort. Spiller INGEN rolle hva som ville oppnåes og hvorfor,metoden så barnslig og utrolig klønete at rister like oppgitt på hodet nå som da jeg hørte om dette første gang.

  10. virkelig bra Mina, Myndighetene begår overgrep i stor skala og det gjør også media som ikke tør skrive om det , ja det står like dårlig til med advokatene og landetes domstoler , Det er og lese av og til at folket har fått tilliten tilbake til politi og domstolene det er ren løgn og det er mange mange tusen mennesker som gjerne vile delt sin historie men media tåkelegger og er medskyldige . Takk og pris for at media i hele verden har oppdaget dette

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s