Hvem kan vel stole på en journalist?

I sommer sa noe så sjeldent som en klok mann i mediebransjen noe jeg tok til meg. Han sa noe sånt som: – Ikke bli en «rätthaverist» og gå omkring med sakene i to handleposer resten av livet. Legg dritten fra deg og gå videre, den fortjener ikke mer av din tid.

Jeg bestemte meg for å legge fra meg posene, men jeg ville løyet om jeg sa jeg ikke var spent på behandlingen i PFU i dag. Blant andre Gard Michalsen og Anders Giæver, som satte i gang den underlige heksejakten på forsommeren, ble vurdert og felt for sakene der det ble brukt ressurser og metoder, gitt blaffen i etiske og menneskelige hensyn og mobilisert på en slik måte som vanligvis er forbeholdt saker der man jakter på en morder, overgriper eller menneskehandler.

Den anonyme Twitter-kontoen @fruhjorth hadde kritisert, harselert og herjet med mediefolk i et års tid. Det ble skrevet om en DN-redaktør at hun var «inkompetent» og om en annen DN-redaktør at han var «kjekk i tonen». Avisene omtalte dette som «sjikane». Men det var ikke dette som gjorde at Giæver og Michalsen startet jakten på de som stod bak kontoen for deretter oute vedkommende. For da jeg ble konfrontert med spørsmålet, bekreftet jeg raskt at jeg var en av dem som stod bak og at jeg hadde stått for nesten alt som stod om Giæver. Jeg hadde gjort det til en liten hobby å gjøre narr av hans selvhøytidelige kommentarer og fokus på seg selv i saker som ikke handlet om ham. Jeg sa det var fem til, at jeg kunne hjelpe til og faktisk presse flere til å stå frem, men det var ikke journalistene interessert i. De hadde jo funnet den som hadde gjort narr av Giæver. Siden «Journalist harselerte med journalist på Twitter» ikke var noe å lage sak av, valgte duoen uten fnugg av dokumentasjon og til tross for at jeg hadde avvist dette, å vinkle saken på at jeg hadde sjikanert mine sjefer og kolleger. Det er i hovedsak dette PFU i dag har dømt avisene for. At flere aviser, med tillit til VG og Michalsen, har formidlet sterke beskyldninger om meg som de ikke har dekning for. De har brutt den viktigste kontrakten mellom journalister og publikum: å gi et sannferdig bilde av virkeligheten.

Ny redaktør i medienes fagblad, Martin Huseby Jensen i Journalisten, har ved flere anledninger intervjuet meg om saken. I dag tok han imidlertid på seg kommentatorhatten og utstedte intet mindre enn en karrierefatwa mot meg:

«For Lundes karriere som journalist er nok over. Hvorfor? Svaret er enkelt. (…) Selv hevder hun å være en av flere. Medier24 og VG viser langt på vei at de ikke tror henne på dette. Resten av bransjen blir gående og lure på hva som er sant.»

På Twitter utdyper han at hans påstand «er basert på mange samtaler med folk i bransjen om du var alene eller med flere». Videre skriver han:

«Det kan være at Lunde snakker sant. At hun ikke er alene om meldingene som er sendt ut fra profilen. Men hva hjelper det når hun tydeligvis har verdens dårligste venner som ikke vil hjelpe henne på noen måte. (…) Som følge av dette har ikke Lunde troverdighet. Hvem kan vel stole på en journalist som mistenkes for å ha tvitret kritisk om kolleger, sjefer og kilder?»

Og her er vi er ved kjernen. Er det noen annen yrkesgruppe der en som mistenkes for å for å ha kritisert kolleger og sjefer mister all troverdighet? Hvem er disse kildene som er kritisert av meg eller @fruhjorth, og i hvilken artikkel ført i pennen av meg kan vi se tegn til at jeg har vinklet en sak kritisk mot en person som har fått negativ omtale fra kontoen? Og viktigst av alt: Hva er mest skadelig for troverdigheten til en journalist – at hun angivelig kritiserer kolleger og sjefer anonymt eller at han dømmes for å skrive belastende påstander som han ikke har dokumentasjon for?

Etter ti år som journalist, kan jeg trygt si at vi tilhører en bransje med et usunt selvbilde. Navlebeskuelsen er til tider så intens at folk utenfor bransjen knapt kan kommunisere med oss. Det hersker et inntrykk blant de fleste journalister at jobben de gjør er svært viktig og at det er stor prestisje i å skrive i avisen. Da jeg søkte på journalistikkstudiet tidlig på 2000-tallet, skrev jeg i søknaden at mitt mål var å fortelle historier som ellers ikke ville blitt fortalt og at jeg på grunn av min bakgrunn kunne bidra til å bygge bro mellom øst og vest. Pompøst og idealistisk, men jeg hadde en genuin tro på at journalister bidro til å gjøre verden til et bedre sted.

Med unntak av noen få tilfeller har jeg ikke gjort stort for å gjøre verden til et bedre sted eller formidle viktig informasjon. Da jeg i NRK laget radioreportasjer om sviktende rusomsorg og avdekket i tv-reportasjer at det foregikk terrorforberedelser i norske moskeer, følte jeg at det jeg gjorde betød noe. Da jeg overtalte en diplomat som hadde hoppet av i protest mot det iranske regimet til å stå fram i Dagsrevyen og fortelle sin historie, ble sitert verden over og fikk en storm av meldinger fra iranere som øynet håp for et regimeskifte på grunn av min sak, gråt jeg av glede. Men for det meste har jeg drevet med snoking, outing, sladder og formidling av banaliteter. Og jeg har ikke engang jobbet i VG Rampelys eller Se og Hør.

«Vi trenger en tv-reportasje på 1.30 i sendingen, fikser du det?» Ok, jeg lager en sak ut av byråstoff om en pandabjørn som har født tvillinger.

«Vi mangler en sidetopp til morgendagens avis, finner du noe?» Ok, jeg skriver om et norsk reklamebyrå som kom på tredjeplass i en europeisk kåring. Imens går verden til helvete på alle tenkelige måter og vi er ikke engang nær ved å ane hvilke katastrofer som utspiller seg for våre medmennesker.

Uvesentligheter og trivielle nyhetssaker er i beste fall kjedelig å jobbe med, men tar fokus vekk fra viktigere ting. Det som først virkelig sjokkerte meg og gradvis gjorde at jeg ble desillusjonert som nyhetsreporter, var at det ikke alltid er allmennhetens rett på informasjon som avgjør om kritikkverdige forhold formidles gjennom nyheter eller om man forbigår dem i stillhet. Det er ikke bare jakten på klikk som gjør at pandafødsel trumfer maktmisbruk. Ikke rent sjeldent setter personlige bindinger og holdninger hos beslutningstakere i redaksjoner en stopper for at vesentlig informasjon kommer ut. Det lages avtaler om at man ikke trykker en kritisk sak om en person, mot at vedkommenede gir mediet et eksklusivt intervju der han eller hun får fortelle sin versjon av saken. Rett som det er bestemmer redaksjoner seg for å legge ekstra mye ressurser på et ganske vilkårlig tema – «vi må ha en sak om dette hver dag denne uka,  vi må være på ballen her» – eller gå særlig etter én person – «finn alt som finnes av dritt på ham, hva som helst». Så kommentatorene på banen: Kommentarer, kronikker, skisser, essays, ledere og whatnot fra et knippe opphøyde individer som serverer publikum eksegeser av virkeligheten de selv er for dumme til å forstå. Så har vi han som skriver kritisk om en partileder, før han tar taxi til det årlige lutefisklaget hos statssekretæren i rivaliserende parti. Hun som skriver kritisk om usunt kroppsfokus og triggere til spiseforstyrrelser, før hun legger ut bilder av sin syltynne kropp i treningstøy på Instagram og Facebook. Hun som skriver om objektivisering av kvinner på kommentarplass i avisen som samme dag informerer leserne hvorfor menn foretrekker rumper fremfor pupper.

Journalister gjør mye bra også, og det gode arbeidet er en viktig grunn til at mange i maktposisjoner holder seg i skinnet og ikke faller for fristelsen til å tilsnike seg fordeler. Men i det store og hele innså jeg vel en gang i fjor at nyhetsjournalistikk ikke var det jeg skulle bruke livet på. Jeg har valgt å gå en annen vei, og skriver nå en bok der jeg deler en historie som jeg tror fortjener å bli fortalt.

Men på min vei ut av dammen, vil jeg minne om hvilket tankekors sommerens ganske pinlige sirkus representerer. I en tid der konfliktene i verden er hardere enn noensinne, landets økonomi for første gang på mange år er kilde til reell bekymring og mediene roper om kutt og kriser, finnes det journalister og redaktører som på ramme alvor mener en harselerende Twitter-konto som noen få hundre mediefolk følger og der de styggeste ordene som er brukt er «attention whore» og «klatremus», fortjener ressurser, krefter, spalteplass, debatter, podcaster, nyhetssaker, radioinnslag, kommentarer og presseetiske overtramp. Redaktøren i journalistenes eget fagblad uttrykker ikke bekymring over dette faktum, men velger etter PFUs fellende dom å utbasunere at karrieren til en journalist som i ti år ikke har stått bak en eneste uetterrettelig sak, men som har slengt med leppa om profilerte journalister, er over.

Jeg håper flere journalister minner seg selv på at allmennhetens behov for presis og vesentlig informasjon må trumfe alle andre hensyn. At flere enn meg tenker at vi i denne klikkfesten av en medieverden vi suller rundt i, står i fare for å bli irrelevante og miste integritet. Jeg håper flere legger kameraderi, nettverksbygging, trynefaktor og karriereambisjoner til side og hever stemmen mot redaksjonelle avgjørelser og uskrevne regler som gjør vondt i ryggmargen, men som de fleste i dag holder klokelig kjeft om. Jeg for min del kommer til å skrive den historien også, når tiden er moden. Om mine år som nyhetsjournalist i riksmedia, på godt og vondt.

Sånn. Da legger jeg ned handleposene og går noen kilo lettere videre.