Flyttemelding!

Jeg har flyttet bloggen min til minalunde.blogg.no – håper du vil følge meg også der!

 

Reklamer

Løgn og fanteri i Verdens Gang

Etter en reportasjetur til Tehran, har Norges største nettavis i to dager villedet sine lesere.

Mandag denne uken kunne vi lese at fiskeriminister Per Sandberg går til ”frontalangrep på burkabruken i Iran – og Norge”.

Så kommer en skildring fra Tehran.

”Vi går gatelangs i sentrum av Irans hovedstad. Rundt oss går kvinner tildekket, de fleste med burkaer – noen med nikab”, skriver VGs journalist.

Selv er jeg født og delvis oppvokst i Iran, er der minst en gang i året og har nesten hele min familie der. Jeg har aldri sett en kvinne med burka eller nikab i landet. Min mormor som har bodd i Iran i 83 år, har aldri sett en burka og aner ikke hva det er. Nikab har hun sett to ganger, når hun har vært på besøk på landsbygda.

Burka, som ifølge VG de fleste iranske kvinner er kledd i, er ikke-eksisterende. Når det gjelder niqab, er plagget ikke bare uvanlig blant sjiamuslimer generelt og iranere spesielt, det blir også – i de ytterst sjeldne tilfellene det forekommer, gjerne blant arabiske turister – slått ned på av myndighetene. Årsaken er at man ser et plagg som skjuler hele mennesket som en sikkerhetstrussel.

Like fullt skriver VGs kommentator Astrid Meland:

”Når jeg støter på folk som i tillegg har dekket til ansiktet, vet jeg ikke hvor jeg skal se. Jeg tør ikke begynne å snakke med dem. Hvordan kjenner ungene igjen moren sin, lurer jeg på. Ser de det på høyden? For hva slags kjennetegn bruker man egentlig når hverken kan se kroppsfasong, ansikt eller hår?”

Avisen spanderer derimot ikke ett eneste bilde av en kvinne med burka eller niqab fra Tehrans gater. Grunnen er enkel: Vanlig bekledning for kvinner i den iranske hovedstaden er en lang skjorte og et tørkle på hodet, mens de mest religiøse går med noe som heter chador – et lengre slør, som dekker hele kroppen, men ikke ansiktet. Nord-Tehran, der VG ifølge seg selv var da observasjonene fant sted, er en særlig sekulær bydel i iransk sammenheng. Der går kvinnene med så lite som mulig, ofte trange og korte trenchcoats og små tørklær på hodet der det aller meste av håret er synlig. Det er knapt noen kvinner i verden som sminker seg mer enn de iranske.

dsc_0002
Meg i Tehran, sommeren 2015. Ikke så vanskelig å gjenkjenne.

Hvilke motiver avisen har for å vrenge så dramatisk på virkeligheten er ikke godt å si. Men å få journalistvisum til Iran er ikke gjort i en håndvending. Det er årlig mange som søker, også fra norske redaksjoner, men de aller fleste får avslag. Når VG har lyktes med å få inn en journalist, en kommentator og en fotograf, skyldes det trolig at formålet med reisen har vært å dekke Sandbergs fiskerelaterte, og for regimet harmløse, anliggende.

Ikke bare sløser VGs utsendte med denne sjeldne muligheten til å skildre et av verdens mest omdiskuterte land med vestlige øyne og sett fra innsiden, men i en tid der utøvelse av islam og muslimske klesdrakter er gjenstand for de mest opphetede debattene, serverer avisen det norske folk direkte usannheter.

Kongens «vet ikke»

Dette er Sofia, datteren til min barndoms bestevenninne Solmaz i Tehran. Hun er en utrolig sjarmerende og kvikk jente. Smart, sta, snill, nysgjerrig og morsom. Hun liker å telle og synge på engelsk, danse ballett, spise saftis, undervise bamsene sine, lage rare hårfrisyrer og kle seg ut.

Sofia (5), september 2016.
Sist jeg var sammen med henne satt vi og dinglet med beina på terrassen i sommerhuset deres ved det Kaspiske havet. Da fortalte hun meg at hun hadde en kjæreste i barnehagen, men at hun vurderte å få seg en til. Da var hun fire år.

Nå er Sofia fem og for en uke siden begynte hun på førskolen. Bildet til venstre er fra siste dag i sommerferien, det til høyre er fra dagen etter. På vei til første skoledag. Hun forstår ikke hvorfor hun må gå i de tette klærne som er varme og klør. Hun forstår heller ikke hvorfor det ikke er en eneste gutt på skolen hennes.

Solmaz og jeg , sommeren 2015.

Venninnen min, mammaen hennes, vet ikke hvordan hun skal forklare alt dette for henne uten samtidig å ta fra henne hennes håp for fremtiden. Hun vet ikke om Sofia er stor nok til å få vite at mamma synes hun blir utsatt for urett, når noen andre voksnes religion får bestemme hva små jenter skal ha på seg og hvem de skal få leke med. Hun har ikke hjerte til å fortelle datteren sin på fem år at hun fra nå av verken får lov til å ha kjærester, synge eller vise frem håret.

Venninnen min tror meg ikke når jeg forteller henne at det er jenter med hijab i norske barneskoler også. For i Iran er det bare såkalte hizbollahis – fundamentalister – som frivillig dekker til sine barn med hijab. De samme folka følger gjerne opp med mer heldekkende plagg i tenårene og har full kontroll over sine døtres liv, utdannelse, omgangskrets og hvem hun kan eller må gifte seg med. 

Solmaz skjønner ikke at det er lov i Norge.

«Har dere ikke konge da? Statsminister? Hvorfor beskytter ikke de barna som må gå der innpakka og se lengselsfullt på andre frie glade barn? Er de kanskje litt rasistiske og driter i hvordan det går med barn som ikke er norske?» spør hun.

Da er det jeg som ikke helt vet hva jeg skal svare.

Hvem kan vel stole på en journalist?

I sommer sa noe så sjeldent som en klok mann i mediebransjen noe jeg tok til meg. Han sa noe sånt som: – Ikke bli en «rätthaverist» og gå omkring med sakene i to handleposer resten av livet. Legg dritten fra deg og gå videre, den fortjener ikke mer av din tid.

Jeg bestemte meg for å legge fra meg posene, men jeg ville løyet om jeg sa jeg ikke var spent på behandlingen i PFU i dag. Blant andre Gard Michalsen og Anders Giæver, som satte i gang den underlige heksejakten på forsommeren, ble vurdert og felt for sakene der det ble brukt ressurser og metoder, gitt blaffen i etiske og menneskelige hensyn og mobilisert på en slik måte som vanligvis er forbeholdt saker der man jakter på en morder, overgriper eller menneskehandler.

Den anonyme Twitter-kontoen @fruhjorth hadde kritisert, harselert og herjet med mediefolk i et års tid. Det ble skrevet om en DN-redaktør at hun var «inkompetent» og om en annen DN-redaktør at han var «kjekk i tonen». Avisene omtalte dette som «sjikane». Men det var ikke dette som gjorde at Giæver og Michalsen startet jakten på de som stod bak kontoen for deretter oute vedkommende. For da jeg ble konfrontert med spørsmålet, bekreftet jeg raskt at jeg var en av dem som stod bak og at jeg hadde stått for nesten alt som stod om Giæver. Jeg hadde gjort det til en liten hobby å gjøre narr av hans selvhøytidelige kommentarer og fokus på seg selv i saker som ikke handlet om ham. Jeg sa det var fem til, at jeg kunne hjelpe til og faktisk presse flere til å stå frem, men det var ikke journalistene interessert i. De hadde jo funnet den som hadde gjort narr av Giæver. Siden «Journalist harselerte med journalist på Twitter» ikke var noe å lage sak av, valgte duoen uten fnugg av dokumentasjon og til tross for at jeg hadde avvist dette, å vinkle saken på at jeg hadde sjikanert mine sjefer og kolleger. Det er i hovedsak dette PFU i dag har dømt avisene for. At flere aviser, med tillit til VG og Michalsen, har formidlet sterke beskyldninger om meg som de ikke har dekning for. De har brutt den viktigste kontrakten mellom journalister og publikum: å gi et sannferdig bilde av virkeligheten.

Ny redaktør i medienes fagblad, Martin Huseby Jensen i Journalisten, har ved flere anledninger intervjuet meg om saken. I dag tok han imidlertid på seg kommentatorhatten og utstedte intet mindre enn en karrierefatwa mot meg:

«For Lundes karriere som journalist er nok over. Hvorfor? Svaret er enkelt. (…) Selv hevder hun å være en av flere. Medier24 og VG viser langt på vei at de ikke tror henne på dette. Resten av bransjen blir gående og lure på hva som er sant.»

På Twitter utdyper han at hans påstand «er basert på mange samtaler med folk i bransjen om du var alene eller med flere». Videre skriver han:

«Det kan være at Lunde snakker sant. At hun ikke er alene om meldingene som er sendt ut fra profilen. Men hva hjelper det når hun tydeligvis har verdens dårligste venner som ikke vil hjelpe henne på noen måte. (…) Som følge av dette har ikke Lunde troverdighet. Hvem kan vel stole på en journalist som mistenkes for å ha tvitret kritisk om kolleger, sjefer og kilder?»

46483841

Og her er vi er ved kjernen. Er det noen annen yrkesgruppe der en som mistenkes for å for å ha kritisert kolleger og sjefer mister all troverdighet? Hvem er disse kildene som er kritisert av meg eller @fruhjorth, og i hvilken artikkel ført i pennen av meg kan vi se tegn til at jeg har vinklet en sak kritisk mot en person som har fått negativ omtale fra kontoen? Og viktigst av alt: Hva er mest skadelig for troverdigheten til en journalist – at hun angivelig kritiserer kolleger og sjefer anonymt eller at han dømmes for å skrive belastende påstander som han ikke har dokumentasjon for?

Etter ti år som journalist, kan jeg trygt si at vi tilhører en bransje med et usunt selvbilde. Navlebeskuelsen er til tider så intens at folk utenfor bransjen knapt kan kommunisere med oss. Det hersker et inntrykk blant de fleste journalister at jobben de gjør er svært viktig og at det er stor prestisje i å skrive i avisen. Da jeg søkte på journalistikkstudiet tidlig på 2000-tallet, skrev jeg i søknaden at mitt mål var å fortelle historier som ellers ikke ville blitt fortalt og at jeg på grunn av min bakgrunn kunne bidra til å bygge bro mellom øst og vest. Pompøst og idealistisk, men jeg hadde en genuin tro på at journalister bidro til å gjøre verden til et bedre sted.

Med unntak av noen få tilfeller har jeg ikke gjort stort for å gjøre verden til et bedre sted eller formidle viktig informasjon. Da jeg i NRK laget radioreportasjer om sviktende rusomsorg og avdekket i tv-reportasjer at det foregikk terrorforberedelser i norske moskeer, følte jeg at det jeg gjorde betød noe. Da jeg overtalte en diplomat som hadde hoppet av i protest mot det iranske regimet til å stå fram i Dagsrevyen og fortelle sin historie, ble sitert verden over og fikk en storm av meldinger fra iranere som øynet håp for et regimeskifte på grunn av min sak, gråt jeg av glede. Men for det meste har jeg drevet med snoking, outing, sladder og formidling av banaliteter. Og jeg har ikke engang jobbet i VG Rampelys eller Se og Hør.

«Vi trenger en tv-reportasje på 1.30 i sendingen, fikser du det?» Ok, jeg lager en sak ut av byråstoff om en pandabjørn som har født tvillinger.

«Vi mangler en sidetopp til morgendagens avis, finner du noe?» Ok, jeg skriver om et norsk reklamebyrå som kom på tredjeplass i en europeisk kåring. Imens går verden til helvete på alle tenkelige måter og vi er ikke engang nær ved å ane hvilke katastrofer som utspiller seg for våre medmennesker.

Uvesentligheter og trivielle nyhetssaker er i beste fall kjedelig å jobbe med, men tar fokus vekk fra viktigere ting. Det som først virkelig sjokkerte meg og gradvis gjorde at jeg ble desillusjonert som nyhetsreporter, var at det ikke alltid er allmennhetens rett på informasjon som avgjør om kritikkverdige forhold formidles gjennom nyheter eller om man forbigår dem i stillhet. Det er ikke bare jakten på klikk som gjør at pandafødsel trumfer maktmisbruk. Ikke rent sjeldent setter personlige bindinger og holdninger hos beslutningstakere i redaksjoner en stopper for at vesentlig informasjon kommer ut. Det lages avtaler om at man ikke trykker en kritisk sak om en person, mot at vedkommenede gir mediet et eksklusivt intervju der han eller hun får fortelle sin versjon av saken. Rett som det er bestemmer redaksjoner seg for å legge ekstra mye ressurser på et ganske vilkårlig tema – «vi må ha en sak om dette hver dag denne uka,  vi må være på ballen her» – eller gå særlig etter én person – «finn alt som finnes av dritt på ham, hva som helst». Så kommentatorene på banen: Kommentarer, kronikker, skisser, essays, ledere og whatnot fra et knippe opphøyde individer som serverer publikum eksegeser av virkeligheten de selv er for dumme til å forstå. Så har vi han som skriver kritisk om en partileder, før han tar taxi til det årlige lutefisklaget hos statssekretæren i rivaliserende parti. Hun som skriver kritisk om usunt kroppsfokus og triggere til spiseforstyrrelser, før hun legger ut bilder av sin syltynne kropp i treningstøy på Instagram og Facebook. Hun som skriver om objektivisering av kvinner på kommentarplass i avisen som samme dag informerer leserne hvorfor menn foretrekker rumper fremfor pupper.

Journalister gjør mye bra også, og det gode arbeidet er en viktig grunn til at mange i maktposisjoner holder seg i skinnet og ikke faller for fristelsen til å tilsnike seg fordeler. Men i det store og hele innså jeg vel en gang i fjor at nyhetsjournalistikk ikke var det jeg skulle bruke livet på. Jeg har valgt å gå en annen vei, og skriver nå en bok der jeg deler en historie som jeg tror fortjener å bli fortalt.

Men på min vei ut av dammen, vil jeg minne om hvilket tankekors sommerens ganske pinlige sirkus representerer. I en tid der konfliktene i verden er hardere enn noensinne, landets økonomi for første gang på mange år er kilde til reell bekymring og mediene roper om kutt og kriser, finnes det journalister og redaktører som på ramme alvor mener en harselerende Twitter-konto som noen få hundre mediefolk følger og der de styggeste ordene som er brukt er «attention whore» og «klatremus», fortjener ressurser, krefter, spalteplass, debatter, podcaster, nyhetssaker, radioinnslag, kommentarer og presseetiske overtramp. Redaktøren i journalistenes eget fagblad uttrykker ikke bekymring over dette faktum, men velger etter PFUs fellende dom å utbasunere at karrieren til en journalist som i ti år ikke har stått bak en eneste uetterrettelig sak, men som har slengt med leppa om profilerte journalister, er over.

Jeg håper flere journalister minner seg selv på at allmennhetens behov for presis og vesentlig informasjon må trumfe alle andre hensyn. At flere enn meg tenker at vi i denne klikkfesten av en medieverden vi suller rundt i, står i fare for å bli irrelevante og miste integritet. Jeg håper flere legger kameraderi, nettverksbygging, trynefaktor og karriereambisjoner til side og hever stemmen mot redaksjonelle avgjørelser og uskrevne regler som gjør vondt i ryggmargen, men som de fleste i dag holder klokelig kjeft om. Jeg for min del kommer til å skrive den historien også, når tiden er moden. Om mine år som nyhetsjournalist i riksmedia, på godt og vondt.

Sånn. Da legger jeg ned handleposene og går noen kilo lettere videre.

 

 

Smedenes år

Jeg begynte på skolen en septembermorgen i 1988. Hånd i hånd med mormor gikk jeg ut av døren, bortover gaten, over broen og gjennom basaren som i den ene enden var nabo til skolen. Hele sommeren hadde jeg gledet meg og den siste uken før den store dagen tok jeg frem skoleuniformen hver eneste kveld, tok den på meg og stod barbent foran speilet og kikket beundrende på meg selv. Da jeg endelig gikk der med raske skritt, iført den nystrøkne grå frakken, de matchende buksene og det lysegrå hodetørkleet helt på ordentlig, følte jeg meg ikke som et barn lenger. Jeg var kanskje bare seks år, men nå var jeg en dame.

Når man er liten, vil man gjerne være stor. Derfor var det stor stas å begynne på skolen i Iran, der man krysser en så tydelig grense mellom barn og voksen den dagen man går fra å være barnehagebarn til å bli skoleelev. Når du begynner på skolen er du nemlig for stor til å leke rundt med gutter. Jenter går på én skole og gutter går på en annen. Du er en anstendig liten frøken nå, får du stolt høre. Så etter første skoledag er du ikke rent lite kry når du pliktskyldig retter på hijaben på vei ut av jenteskolen og ut på gaten der de er, alle de som ikke må se håret ditt nå som du er en anstendig liten frøken.

schoolgirlsIran
Foto: Arseh Sevom
Som seksåring var jeg ikke i stand til å se hva hijab hadde med frihet eller religion å gjøre. Jeg hadde blitt født i et land der alle kvinner er lovpålagt å dekke seg til i det offentlige rom. Hijab markerte for meg skillet mellom det å være barn og voksen, ikke fri og ufri. Det samme gjorde bønn. Da jeg var syv år gammel tvang jeg mormor til å ta meg med i moskeen og lære meg å be. Hun pleide aldri å gå dit selv, men jeg insisterte. Noen av jentene i klassen skrøt av at de hadde lært namaz – frasene praktiserende muslimer sier vendt mot Mekka fem ganger om dagen – og jeg ville ikke være dårligere. Jeg fortalte ingen at jeg ikke var muslim. I Iran blir man nemlig født inn i sin fars religion og min far og hans familie var forfulgte bahá’íer. Min mors familie var muslimer, men ikke praktiserende. Mormor leste av og til i Koranen og ba hjemme, og det var det eneste jeg så til islam innenfor husets fire vegger. På skolen ble læreren så imponert når noen av jentene fortalte historier om bønn eller faste, om moskébesøk eller pilgrimsferd. Så jeg ville gjerne også ha en slik historie å fortelle.

Det var først da jeg reiste på en ukes ferie til Istanbul som åtteåring i 1990 at jeg skjønte at hijab var noe iranske kvinner ble påtvunget. For da bussen krysset grensen fra Bazargan på iransk side til Gürmulak på tyrkisk side, skjedde det noe med de unge kvinnelige passasjerene. Sjal og slør ble revet vekk og hårbørster, klyper og hårbøyler ble trukket opp av veskene. Da bussen stoppet på en rasteplass rett over den tyrkiske grensen, stod flere av de nylig frigjorte damene langs veikanten og skylte håret med vann fra vannflasker. Ikke søren om de skulle ha flatt hår når de først fikk gå uten hijab. Mormor og noen av de andre eldre damene tok ikke av seg hijaben, men de var ikke mindre begeistret av den grunn. De hjalp sine døtre og svigerdøtre med å gjøre mankene klare for friheten som skulle vare i en uke. Jeg husker jeg spurte mormor hvorfor hun ikke tok av seg hijaben.

– Gamle damer har ikke noe fint hår å vise frem, sa hun.

Senere har hun fortalt meg at det å gå med skaut har blitt en vane for mange i hennes generasjon, at hun føler seg både rar og bar uten. Hun innrømmer også at hijaben er fin å ha på bad hair days.

IMG_1469
Mormor på badeferie i Tyrkia i 2013.
Da jeg året etter Tyrkia-ferien flyttet til Norge, så jeg ingen som gikk med hijab. Mye var annerledes uten sløret som laget et skille mellom menn og kvinner. Kjønn var ikke avgjørende for hvem man var og hva man kunne gjøre. Sjåføren på skolebussen var en dame, banksjefen var mammaen til en som gikk på skolen min og hun som drev den lokale Mobil-bensinstasjonen var en dame i kjeledress. Til og med statsministeren var en dame. På skolen var det ingenting som skilte jenter fra gutter, noe som gjorde at bestevenninnen min Tove og jeg, som likte bedre å spille slåball og fotball enn å hoppe paradis, alltid hadde noen å spille med i friminuttene.

Det året jeg fylte ti år, spurte en av guttene i klassen om vi skulle bli kjærester. Jeg ble livredd. Jeg hadde det fremdeles friskt i minne at jeg hadde fått voldsom kjeft av lærerinnen min i Tehran da hun så meg snakke med en gutt som gikk på trinnet over meg på gutteskolen på andre siden av gaten. Moren min lo da jeg fortalte om det lille frieriet og hvor redd jeg var for å få kjeft.

– Det er ikke sånn her, sa hun.

– Her er det ikke noe farlig for jenter og gutter å være sammen.

Det viste seg raskt at mye var annerledes her enn der. For her var det ikke flaut at jeg ikke kunne bønnen utenat og at familien min ikke fastet under Ramadan. Her var det flaut at jeg ikke kunne sykle og svømme. Her roste man ikke jenter for å være anstendige og sar be zir – et persisk uttrykk for å holde hodet nede, ikke gjøre mye ut av seg og være reservert – her roste man jenter for å løpe fort og hoppe langt. Å kle seg som mammaen sin når man var ti år var ikke innenfor. Her skulle man kle seg sånn at man var klar for å leke og være aktiv, innendørs og utendørs. Vi skulle alltid ha med oss en bag med badedrakt og håndkle på sommeren, i tilfelle vi fikk det for oss å sykle til et tjern etter skolen og bade.

Å vokse opp med disse reglene i stedet for de andre gjorde at jeg fikk dobbelt så mange muligheter som mine klassevenninner som vokste opp i Iran. Jeg lærte brennkvikt både å sykle og svømme. Å være anstendig og skjule kroppen min var ikke noe mål, ikke engang noe som streifet tankene mine. Dermed stilte jeg raskt likt som mine jevnaldrende av begge kjønn både i klasserommet, i gymsalen, i svømmehallen, på ungdomsklubben og på leirskolen da jeg som 11-åring for første gang var borte fra familien en hel uke. Jeg reiste på sommerleir med 4H, der jeg som 13-åring fikk mitt første kyss. Som 16-åring dro jeg på Roskildefestivalen med den andre bestevenninnen min Ragnhild og som 21-åring flyttet jeg alene til London for å studere.

Det var først da jeg etter endte studier flyttet hjem til Norge, og for første gang bosatte meg i Oslo, at det gikk opp for meg at det jeg hadde tatt for gitt i oppveksten slett ikke var noen selvfølge for alle. Jeg kom til Norge som niåring, uten å kunne ett ord norsk, men følte meg aldri utenfor eller annerledes. Jeg vokste opp på et lite sted der jeg rett og slett ble absorbert inn i lokalmiljøet og ble en naturlig del av det. I integreringsdebatten vil nok en del på venstresiden i dag si at jeg ble assimilert. Det er ikke riktig. Jeg vokste opp med norske verdier, men jeg sluttet verken å snakke persisk, spise persisk mat, feire persisk nyttår eller å høre på persisk musikk. Sannheten er at jeg ble integrert. En gode og fordel jeg har brukt mye tid på å argumentere for at flere skal få – ja til og med tvinges på.

IMG_1470
Fortsatt påbudt med hijab i Iran.
Jeg har skrevet mye om hvordan religion generelt og islam spesielt kan være til hinder for frihet og utvikling. Om de alvorlige konsekvensene manglende integrering kan få. Om likestillinghijab i skolen, overfallsvoldtekter og analfabetisme. Siden vi begynte å snakke om disse tingene tidlig på 2000-tallet, har imidlertid debatten tilspisset seg og frontene blitt steilere. Særlig de siste årene, etter fremveksten av IS og terrorangrepene som har kostet mange europeere livet og tryggheten, har diskusjonene blitt ampre og tidvis blottet for nyanser. I dag bærer dessverre de fleste innlegg i debatten om hvordan man skal håndtere islam i Vesten preg av at budskapets avsender vil vinne ordskiftet, heller enn å bidra til en endring til det bedre. Lagtrøyene man ifører seg før man åpner munnen i vår tids mest opphetede debatt, har i takt med antallet terrorangrep på vestlig jord fått mer tydelige og skrikende farger. Akkurat nå som vi trenger felles grunnleggende verdier i møte med ekstremistiske krefter som legger land og liv i ruiner, nærmer vi oss i Norge det fjerneste vi noen gang har stått fra hverandre i spørsmålet om hva disse verdiene er. Frykten for islamisme på den ene siden og rasisme på den andre har tatt bolig i fornuftige sjeler, og skyggelagt essensielle verdier som har gjort Norge til et land man flykter til, og ikke fra. Venstresiden firer på likestilling og ytringsfrihet når den ikke vil fri jentebarn fra religionens klamme grep eller stå opp for retten til å bedrive blasfemi, mens høyresiden blåser en lang marsj i liberalisme og individuell frihet når den vil forby voksne mennesker å bade i visse plagg. 

Glemmer vi at det til syvende og sist er mennesker og deres liv vi diskuterer? Mister vi av syne at målet for disse diskusjonene er å skape et samfunn vi selv ønsker å leve i?
Det er imidlertid ikke politikerne som hisser opp til den mest splittende ordkrigen, der øynene lukkes hardt, munnene åpnes vidt og verdier vrakes. For mens de folkevalgte faktisk er nødt til i en viss grad å ta hånd om dette landet, er det en stadig større gruppe mennesker som bare snakker og skriver. Intellektuelle uten ansvar for å gjøre om ord til handling, som lever av å diskutere og smi tanker. 

I anledning femårsdagen for terrorangrepet på Utøya skriver Cathrine Sandnes, leder for tankesmien Manifest, om konspirasjoner i Dagbladet. Her går hun aggressivt til angrep på høyresiden i et forsvar for venstresiden. Manifest-lederen beklager at Frp-leder Siv Jensen ikke fikk mer tyn da hun etter terrorangrepet sa: «Jeg syns det er avskyelig det som har skjedd, men jeg syns det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet». Sandnes tror vi må ha vært bedøvet siden vi ikke reagerte med det man må anta hun ønsker var mer sinne og hat på det hun mener er «en påstand som plasserer journalisten, hun som stiller spørsmålet, på samme nivå i avskyelighet (sic!) som mannen som har skutt 69 unge mennesker på kloss hold, gjennom hendene de holdt for ansiktet, i ryggen mens de løp, i armene, beina, magen, halsen». Det er ikke noe alternativ for tankesmeden å legge godviljen til. Hun vil absolutt ikke sette seg i Jensens situasjon og prøve å forstå hvordan det må ha føltes når partiet hun har viet hele sitt voksne liv til ble knyttet til det mest grusomme. For da ville Sandnes sett Jensens uttalelse den 24. juli 2011 i lys av dette, og trolig innsett at det er urettferdig å tillegge Frp-lederen denne sidestillingen. Da ville kanskje pangstarten på og utgangspunktet for innlegget «Konspirasjoner til frokost» falt bort.
Godvilje og forsøk på å bidra til endring er også ganske fraværende når forfatter og forlagsmann Aslak Nore denne uken knuser myter i VG. Håndhevelsen av «burkini»-forbudet i flere franske byer har på nytt aktualisert debatten om islam i Vesten, men Nore tar for seg en kronikk fra den 18. juli i Aftenposten. Kronikkforfatteren, som for anledningen presenteres som«Ap-medlem», farer mef virkelighetsfjerne begreper som «sekulær fanatisme» og meningsløse påstander som for eksempel at Frankrike legger seg på linje med Iran for å «påse at folk kler seg slik staten vil». Det er ikke vanskelig å tilbakevise slik nonsens. Påstanden om at IS og Frankrike representerer fundamentalisme på hver sin side er hinsides de flestes fornuft, og er i så måte en utmerket stråmann. Det er mye lettere å argumentere mot noe så fjernt enn det er å argumentere for at væpnet politi i en liberal vestlig stat skal slå til mot en kvinne som sitter på stranden med barnet sitt. Da får det heller være at det første er noe så godt som ingen egentlig mener, slik Siv Jensen nok ikke mente at det å koble Fremskrittspartiet til Anders Behring Breivik virkelig var like avskyelig som å skyte 69 barn og unge.

hijab-nice
Foto: Stella Pictures
Å skrive en kronikk der personlig budskap og forargelse rettferdiggjøres, begrunnes og belegges gjennom å latterliggjøre og argumentere i senk obskure uttalelser og stråmenn, er noe tankesmeder og skribenter for tiden prioritere fremfor å ta tak i de reelle problemene og foreslå løsninger. Det er ikke umiddelbart like forløsende å smi tanker om hva vi kan gjøre for å redusere avstand og øke oppslutning rundt felles verdier, men det er mer nødvendig enn noensinne.

Jeg var seksåringen som tasset inn i den iranske skolegården med hijab, og jeg mener vi som et likestilt samfunn svikter når vi lar barn i Norge gjøre det samme. Min liberale, snille og morsomme mormor kunne vært kvinnen med skaut som ble omringet av politiet på stranden i Nice, og jeg mener vi svikter som et liberalt samfunn om vi lar det samme skje i Norge. Jeg vet hvor mye skade påtvungen anstendighet kan gjøre, men jeg vet også hvor harmløst et skaut kan være. Et hijabforbud for barn i skolen vil bety færre hijabkledde på stranden i fremtiden. Men vi kan ikke rive av mennesker klærne. Denne prøvende tiden krever av oss at vi evner å ha to tanker i hodet samtidig, og at vi vokter oss for å helle barnet ut med badevannet.

Vi må sette hardt mot hardt mot krefter som truer velferden og innskrenker friheten til nordmenn av alle farger. Samfunnsdeltagelse, norskkunnskaper og lovlydighet bør være betingelser for å leve ivårt dyrebare demokrati. Hijab, islamsk badedrakt og andre kjønnssegregerende plagg og symboler bør ikke ha noen plass i den norske skolen. Samtidig må vi ikke glemme at de fleste mennesker til syvende og sist er fredelige. Vi må forlate skyttergravene og ville vårt samfunn så vel at vi setter oss i hverandres situasjon. Da vil vi innse at det å kreve at en enorm gruppe mennesker tar avstand fra terror utført av et fåtall som påberoper seg samme religion, er farlig nært definisjonen av rasisme. Et liberalt samfunn og et inkluderende samfunn bør ikke være to kampsaker satt opp mot hverandre i en kamp utkjempet av to lag som stiller mot hverandre. Vi må jobbe for det liberale og inkluderende samfunnet sammen.

PS. Kan vi slutte å bruke ordet «burkini»? Ikke er det burka, og ikke er det bikini. Burka dekker til fjeset, mens bikini er todelt og dekker ikke magen. Det er bare nok et ord skapt for å forvirre og provosere. 

 

Fremmedvennlighet

Vi er inne i en tid med store omveltninger, og rekordmange millioner mennesker er på flukt. Kontrasten mellom vår trygge tilværelse her i Norge og den bunnløst brutale humanitære krisen i land som Syria og Irak har aldri vært så grell. UDI anslår at det vil komme 25.000 asylsøkere til Norge i løpet av året, og 30.000 i løpet av neste år. Over 40.000 av disse får bli. Så å si alle er fra Midtøsten og Nord-Afrika, og de aller fleste er muslimer.

Mange nordmenn har åpnet sine hjem, gitt bort penger, klær og mat for å hjelpe. Fra juni til september i år doblet antallet nordmenn som ville ha flere flyktninger til Norge seg, ifølge en undersøkelse InFact gjorde for VG. Disse reaksjonene viser medmenneskelighet og velvilje. Delelyst, empati og omsorg. Det er fint å se og ta del i.

Når så døren er åpnet, asylsøknaden behandlet og bosettingstillatelsen gitt, kommer hverdagen. De få som heldigvis har unnsluppet krig og en tilværelse på flukt, kan nå starte livet i dette fredelige landet. Det er en prosess som krever noe fra både den nye nordmannen og den gamle. For det er ikke slik at man i det øyeblikket man får et norsk personnummer, umiddelbart og automatisk blir klar over de muligheter og begrensninger Norge byr på. Målet, og utfordringen, blir da å finne en balanse der man benytter seg av sine muligheter, tilpasser seg normer og regler og deltar i fellesskapet, samtidig som en ivaretar egne verdier, kultur og interesser. Prosessen heter integrering og vi har alle et ansvar for å se til at den finner sted.

Da jeg i september tilbrakte noen timer i bakgården til Politiets Utlendingsenhet på Tøyen i Oslo for å intervjue nyankomne asylsøkere, var det både gledelig og trist å se deres optimisme og høye ambisjonsnivå. Den ene ville bli advokat, den andre tannlege og den tredje «rich and famous». Men hvor mange av de som har kommet fra Midtøsten og Nord-Afrika til Norge som noen-og-tjue-åringer har endt opp som noe av dette?

Dagen etter var jeg i et middagsselskap. Kommunevalget var like rundt hjørnet, og det gikk i politiske diskusjoner rundt bordet. Vi kom inn på flyktningsituasjonen, og jeg kom med påstanden om at det raskt må stilles krav til menneskene som kommer hit, og at det bare er slik de virkelig kan bli en del av samfunnet. Først og fremst for flyktningenes egen del. Jeg sa at Norge svikter barn av minoritetsforeldre som nekter dem samfunnsdeltagelse på grunn av sin egen religiøse overbevisning.

Det er tre ganger så høy arbeidsledighet blant innvandrere som etniske nordmenn og 70 prosent av kvinnene som oppsøker krisesentrene har minoritetsbakgrunn. Jeg spurte om vi viser toleranse ved å se en annen vei. Hvem er i så fall vi, og hvem er de som nyter godt av vår toleranse?

Ifølge Statistisk Sentralbyrå er en av fire asylsøkere som kommer til Norge analfabeter, det vil si at bare i år vil det komme opptil 5.000 voksne mennesker som ikke kan lese eller skrive til Norge. De fleste er kvinner. Jeg spurte om ikke vi bør tvinge frem løsninger som gjør at disse også får ta del i det norske samfunnet. Som likeverdige, ikke som gjester. Om ikke vi må innse at innvandringen bringer med seg innarbeidede holdninger som vi må ta tak i og komme til livs dersom vi skal lykkes som en demokratisk, harmonisk og flerkulturell velferdsnasjon. At overrepresentasjon i arbeidsledighet, krisesentre og fengsel er ikke noe noen ønsker seg og det er vi som har vært her lengst som både må tørre og gidde å vise vei.

Kveldens vert ble rasende. Han spurte om jeg var fornøyd med at mine meninger hadde «bidratt til å få slike som Christian Tybring Gjedde i politisk posisjon». «Flaks for deg at det var en rød og ikke en blå regjering da du kom til Norge», sa han og viste til at det var Gro Harlem Brundtland som var statsminister da jeg som niåring i 1991, kom til min mor som hadde fått politisk asyl i Buskerud. Jeg følte at jeg ble beskyldt for å trekke opp stigen etter meg, mens jeg tvert imot ønsker de samme mulighetene for dem som i motsetning til meg, vokser opp i strenge og konservative minoritetsmiljøer.

Flesberg, 22. juni 1991. Min tredje dag i Norge.

Med et samfunn i stadig utvikling mot det flerkulturelle og mangfoldige, er vi dønn prisgitt en vellykket integrering. Vi må samarbeide og bruke hverandres erfaringer for å komme frem til nøyaktig hva som er konfliktpunktene mellom den importerte kulturen og fundamentet for det norske demokratiet og velferdsstaten. At en bokstavtro muslimsk overbevisning og dertil hørende praksis kommer i klinsj med det norske demokratiets grunnverdier som frihet og likestilling er opplagt. Dette er hverken unikt for islam eller nytt for Norge som samfunn. Kampen mellom konservativ kristendom og det demokratiske Norge har pågått i hundrevis av år og den kampen har vi kommet langt med. Åpen Folkekirke, som blant annet har gått til valg for at kirken skal vie likekjønnede par, vant nylig Kirkevalget. Det er et bilde på hvor godt Norges innbyggere er beskyttet mot diskriminering i møte med religionen kristendom. Vi må tilby samme beskyttelse mot andre religioner, så også islam. Men da må vi diskutere åpent og ikke fra skyttergraver. Da må vi diskutere sak og ikke fobier.

Debattklimaet som i dag preger det norske samfunnet gir dessverre svært begrensede muligheter for en fruktbar meningsutveksling som kan føre til en vellykket integrering. I debattspaltene, på sosiale medier og i middagsselskap er denne tendensen gjennomgående: Påpeker noen en kritikkverdig side ved muslimsk kultur, blir han umiddelbart stemplet som innvandringskritisk. Viser noen til at økt innvandring medfører en risiko for velferdsstaten, blir hun raskt avfeiet som egoistisk. Det kan virke som det hersker en oppfatning av at det å være for integrering, er å være mot innvandring. Skal vi lykkes som en flerkulturell nasjon må vi ta oss kraftig sammen i samfunnsdebatten.

Norge må være et godt land å bo i for alle som bor her. Vi har en plikt til å finne og motkjempe alt som hindrer frihet, utvikling og likestilling. Enten det er den ene religionen eller den andre ukulturen. Det er ikke fremmedfiendtlighet. Det er fremmedvennlighet.

Kjære Marta Breen, jeg har også et navn

Jungeltelegrafen om boka di løper som en liten jente, og den har først nå endelig nådd meg. Hadde kommet til Natt & Dag i bunken av ting jeg skulle lese for å oppdatere meg på det jeg har gått glipp av i Norge i sommer. Var noen uker i Teheran og busy med egen kvinnekamp, serru. Så ser jeg det. Du har heklet meg inn i fiendekluten din. Ikke som Mina Ghabel Lunde, journalist i DN, neeeida. Ikke som en kvinnelig journalist i DN, neeeida. Men som en (kjønnsnøytral) journalist i DN. Marta. Du av alle vet hva dine lesere ser for seg når de hører ”en journalist i Dagens Næringsliv”. Og det er ikke en kvinne på 32 fra et land der 8. mars-parolen, dersom slikt var lov, ville vært ”La oss få slippe å gifte oss når vi er ni”.

IMG_9153Du Marta, du Marta. Du vet hva du gjorde der. Du vet det så jævlig. Der lå det en relevant og fordelaktig bit av informasjon som kunne gagne din forsvarsløse motpart. Den unnet du meg ikke. En kvinnesaksforkjemper som opererer i natten med kikkertsikte og giftpiler mot sine medsøstre. Jeg er ikke sint, men veldig veldig skuffet.

Eller overtolker jeg det nå? Har ikke kjønn noe med dette å gjøre? Er det bare mikroaggresjon? Du er eksperten. Selv ser jeg ikke forskjell.

For å snakke sak. I den grad det er noen sak av betydning utover min sak i DN, som du gjengir feil. Det var ikke et par av deltakerne som snakket dritt om én navngitt mann. Forumet både du og jeg var med i, var i hvert fall så lenge jeg var med, et festivaltoalett der flere navngitte menn uvitende ble døpt. Men jeg ser du allerede er gjort oppmerksom på bokas lemfeldige omgang med fakta.

FullSizeRender(12)Når du plasserer «Den Selskabelige Diskusjonsforening” som den kvinnelige ekvivalenten til «fucking her right in the pussy» så har du sikkert rett. Men selv om mitt kjønn hindrer et medlemskap i sistnevnte, tør jeg tippe at det er litt færre Dagsnytt 18-frekventerende og toneangivende stemmer der. Men jeg er på saken, og kommer det frem at Trond Giske eller Kjell Inge Røkke er der og pussy talker og gir lite flatterende karakteristikker av navngitte kvinner i norsk offentlighet, samt kommer med beskyldninger om kriminalitet de har begått uten å gi dem muligheten til å forsvare seg, så kan du være helt sikker på at det kommer på trykk.

Jeg har kanskje kommunisert det med andre ord allerede, men synes du burde være rausere neste gang. I’m also just a girl, standing in front of another girl, asking her to aknowledge her name.