Inkluderende stjerneliv

Jeg kan nesten ikke fatte, jeg, hvordan det må være å sitte der inne i det lille rommet. Sitte der, med gitaren din og en låt du har skrevet. En tekst du har følt en hel masse da du skrev, som du bare har hørt deg selv fremføre med din helt ordinære stemme. Du sitter der og venter håpefullt på at det skal plinge i en bjelle. For hvis det plinger i bjella, så er det ikke umulig at du risikerer å oppleve at en stjerne fremfører DIN låt på en scene. Du må bare gjennom et nåløye til først, du må først overbevise den aktuelle sangstjernen om at din låt har større hit-potensiale enn den andre låten stjernen også har valgt som kandidat.

Det er beinhardt, men det må det være. For en sangstjerne av dette kaliber stiller seg ikke opp og fremfører hva som helst. Men er låten du har skrevet spesiell nok, er den «sterk» nok, så skjer kanskje dette surrealistiske: Du står der og kikker spent mot scenen med tårer i øynene, har nettopp fått et par oppmuntrende stryk på ryggen fra kjendis-programlederen i den fine kjolen og tenker på ordene i den første setningen av låten du har lagt din sjel i. Og så, som ut av en drøm, kommer selveste Aleksander Denstad With, Atle Pettersen eller Maria Haukaas Mittet ut på scenen og fremfører din låt.

Maria Haukaas Mittet da hun røk ut av Idol i 2004.  Foto: Anders Knudsen/Aftenposten
Maria Haukaas Mittet da hun røk ut av Idol i 2004.
Foto: Anders Knudsen/Aftenposten

Du må jo bare bli helt blåst av banen. Kan noe noensinne toppe denne opplevelsen? Hvordan føles det å stå der og se at han som kom vant «Idol» i 2006 valgte DIN sang? Kan du i det hele tatt se for deg hvordan livet blir videre, eller blir du blendet av lyset som skinner deg skarpt i øynene når du ser mot din egen fremtid etter at hun som kom på sjette plass i «Idol» i 2004 har fremført DIN låt? Må du klype deg selv i armen for å begripe at han som kom på 2. plass i «X-Factor» i 2010 står på scenen mens ordene DU har skrevet strømmer ut av hans munn? Det må jo være helt overveldende, det ser jeg jo at det er, for du står jo der med tårer i øynene og skjelvende hender. Men jeg er redd du er blitt gitt falske forhåpninger. Det er ikke du som står i sentrum av dette. Selv om det er du, som debutant foran kameraer og på tv, som opplever dette som mest overveldende.

Her jeg sitter i sofaen er det ikke fullt så overveldende. Ikke på den måten det er meningen at det skal være i hvert fall. Det er faktisk litt provoserende. Det er ikke det at konseptet er så vanskelig å skjønne eller like. At en stjerne får noe en amatør har skapt til å skinne er jo et premiss som i seg selv er spennende. Når det meste stjernen har tatt i har blitt til gull, skaper jo det en forventning som forklarer hver eneste gledeståre som kommer fra amatøren når hjertebarnet fremføres av stjernen. Men som seer blir jeg forbanna når NRK serverer meg programbeskrivelsen «drømmer virkeliggjøres når artister fremfører og utgir låta de har størst tro på». Både på mine egne og låtskrivernes vegne.

For hvorfor i all verden skal jeg sitte her og håpe på at et menneske som ikke klarer å lykkes med sin egen musikk skal kaste glans over den låten jeg liker best? Etter hvilke kriterier har NRK og «The Hit» valgt artistene som skal virkeliggjøre drømmer? Er programmet virkelig en sjanse for ukjente låtskrivere til å nå ut til flere med kvalitetsmusikk? Eller er det en sjanse for ikke så travle musikere å gjøre seg selv aktuelle? Hvorfor insisterer statskanalen på at han som ikke vant et talentprogram hos konkurrenten for fire år siden er en kjent artist og presenterer ham som det først i «Stjernekamp» i fjor, og nå i «The Hit»? Har han mange «hits» selv, som gjør at det er stas for en skarve amatør å bli hans utvalgte låtskriver og makker i denne nervepirrende konkurransen? Har Mittet? Har With?

Jeg regner med at både Morten Harket, Susanne Sundfør, deLillos og Anne Grethe Preus er spurt om de vil være med og har takket høflig nei. Det samme gjelder sikkert Nico & Vinz, Sissel Kyrkjebø, Sondre Lerche, Madcon, Bjørn Eidsvåg, Sivert Høyem, Karpe Diem og Kari Bremnes. Likevel insisterer NRK på å ta «Beat for beat» fra tante Ruth på fredagskveldene for å ta opp kampen mot TV 2 og «Idol». Så de overtalte de kjente artistene Jørn Hoel, Bjarne Brøndbo og Vidar Busk til å bli med. Trine Rein, som nå for tiden er mer aktuell som Lars Monsen-kjæreste og flått-forkjemper enn artist, har da også et par hits på samvittigheten. Men kunne ikke tante Ruth få fredagsunderholdningen sin tilbake et par uker tidligere når NRK må lete med lykt og lupe etter artister som vil stille, og finne så få at hele premisset i konseptet blir falskt? Nei, tenkte IA-bedriften NRK. Vi SKAL strekke dette ut over åtte uker. Og det er jo litt artig med A1 da, det internasjonale 90-talls boybandet bestående av en nordmann og to Norgesvenner, som ikke har solgt musikk på denne siden av årtusenskiftet. Og «gærningen» Åge Sten Nilsen og one-hit wonder Alexander Rybak vet jo alle hvem er, selv om ingen av dem lager musikk folk kjøper eller hører på.

Denne spennende konkurransen med toppa lag og en enorm gulrot i enden av hver eneste episode skal vi servere det norske folket hver fredag frem til november, tenkte NRK. Og på lørdagene satser vi på en allerede etablert suksess, tenkte de. Ikke før konfettiregnet over Norges beste entertainer fra 2013 har lagt seg, kjører vi på med ny runde. Mens Rita Eriksens navn og Rita Eriksens hits fra året som Norges ultimate entertainer er på alles lepper, starter vi jakten for 2014. Han eller hun som allerede er stjerne, men som skal forfremmes til enteratiner  gjennom å vise at han eller hun kan mer enn det vi skulle tro. Vi skal blåse unge og gamle tv-seere fullstending av banen når Reidun i beste sendetid skal prøve seg på en sjanger langt unna det den folkekjære artisten er kjent for. Bare vent til du ser Raylee gå totalt ut av sin komfortsone som artist. Du har aldri sett Mo gjøre DETTE før.

Det er nesten utrolig at man kan hisse seg så opp over underholdningsprogrammer på tv, men det viser seg at det er mulig. Særlig når underholdningen tidvis oppleves som en hån mot både musikk, musikere og publikum.

Reklamer

Foley og Faten: oss og dem

«Dere følger ikke islam. Dere følger djevelen»

Fem tusen mennesker, blant dem statsminister Erna Solberg, er samlet foran Stortinget når Faten Mahdi Al-Hussaini roper ut ordene som faller i bedre jord enn noen ord har gjort i norsk offentlighet på lenge. Sammen med en gruppe unge muslimer tok Al-Hussaini mandag denne uken initiativ til en demonstrasjon mot terrorgruppen IS og norske Profetens Ummah. Begeistringen over arrangementet generelt, og Faten spesielt, har vært overveldende. «Et vendepunkt» kalte en journalist i VG det hele. «Hun kommer til å bli noe stort», spådde en journalist i Dagbladet. «Så modig at jeg røres dypt», sa artist Åge Aleksandersen. At en norsk 19-åring og hennes venner tok avstand fra drap, voldtekt og kidnapping var en svært positiv overraskelse for mange. De som var overrasket var ikke bare etniske nordmenn som knapt har hatt omgang med mennesker fra andre kulturer, men politikere, journalister og kommentatorer.

Onsdag for en uke siden, etter at IS henrettet den amerikanske journalisten James Foley og sendte den bestialske videoen verden rundt, valgte mange å bytte ut sine profilbilder på Facebook med et svart bilde. Først var det journalister, så fulgte andre etter. Torsdag morgen hadde annenhver profil på Facebook gått i svart. Noen sa de gjorde det for å vise sorg og hedre James Foleys minne og arbeid, andre vil vise solidaritet med en kollega, noen ville vise avsky mot IS og atter andre ville med aksjonen si at henrettelsen ikke skulle få stoppe den frie presse i å fortsette å dekke IS’ ugjerninger.

På det tidspunktet hadde IS allerede herjet i flere måneder. Siden juni har gruppen stått bak drap på mange hundre yazidier, tatt tusenvis av kvinner til slaver, begravet barn levende og skapt uro og frykt blant allerede svært utsatte folkegrupper i Irak og Syria. Men profilbildene gikk i svart først da en amerikaner ble brutalt henrettet.

Aksjonen var et såkalt lavterskel-engasjement, et engasjement som ikke koster så mye, men som man håper vil symbolisere noe likevel. Aksjonen, og dens tidspunkt, var også et godt eksempel på at mange i den vestlige verden først forstår alvoret i kriser som rammer fjerne strøk, når noen av deres egne blir ofre for dem. Det er ikke noe nytt at mennesker blir mer preget av det nære enn det fjerne, men er det et fenomen vi bare skal slå oss til ro med? Hvorfor kom nordmannens personlige uttrykk for avsky først da en amerikaner ble offer for det grusomme? Hvorfor kom journalistens behov for å markere sorg og solidaritet først når en journalist ble brutalt henrettet?

Dette er ekstremt viktige spørsmål, fordi vi i vår del av verden er avhengige av på egen hånd å trene vår empatiske muskel for å kjenne og forstå alvoret i konfliktene og katastrofene i verden. For de kommer aldri nær oss, men de slutter ikke å eksistere. Det å føle empati for en som ligner på oss selv er en ryggmarksrefleks. Å føle avmakt når man tenker «det kunne vært meg» er naturlig. At de svarte profilbildene kom akkurat da de kom er derfor ikke et resultat av rasisme eller likegyldighet, men et resultat av at det er lett å gi seg hen til en følelse av nærhet og gjenkjennelse.

Det er konsensus om at lidelser som rammer folk og kulturer vi identifiserer oss med skal skape en annen reaksjon i oss og vies mer oppmerksomhet enn lidelser som rammer ”de andre”. Vi plikter å reflektere over at vi i samme konflikt med samme bad guys, vier mer oppmerksomhet til og tar frem en mye større del av vårt følelsesregister for det ene offeret som ligner på oss selv enn de tusen andre som ikke gjør det. Det holder ikke å si at litt engasjement er bedre enn ingen engasjement, ikke i denne problemstillingen. Det handler om hvorfor vi må ligne for å føle ekte sympati.

Journalist Anders Sømme Hammer, basert i Afghanistan, byttet ikke profilbilde til svart.
– Jeg synes det er fint at Foley hedres på internett. Det ideelle hadde vært at sivile som daglig rammes av krig vies den samme oppmerksomheten. De har ikke noe annet valg enn å prøve å overleve i konflikter som vi journalister alltid kan velge å reise ut av, sa han til Journalisten.

NRKs korrespondent i Midtøsten, Sigurd Falkenberg Mikkelsen, byttet heller ikke profilbilde til svart.
- I så fall hadde jeg følt at jeg hadde måttet ha svart profilbilde hele tiden. Det er så mye elendighet rundt her, sa han til Aftenposten.

Politikere, journalister og folk flest har i flere dager applaudert Faten Mahdi Al-Hussainis kraftsalve mot ekstremistene, som fikk passet sitt påskrevet der de ble fortalt at det de gjør ikke er det gode islams verk, men den onde djevelens. Det er ikke hver dag en samlet norsk offentlighet hyller en slik verdensanskuelse.

Tenkte ellers sekulære og ateistiske folk at de kunne se mellom fingrene på den religiøse retorikken, siden det tross alt var en av «dem» som nå tok et oppgjør med «sine egne»?

Skal vi forstå verden og konfliktene som herjer, er vi beint nødt til å slutte å tenke at det er oss og dem. Enten det gjelder hvem vi sørger over tapet av, eller hvordan vi ser på vårt eget samfunns reaksjon på brutalitene. NRK-reporteren som rapporterte direkte fra mandagens demonstrasjon på Dagsnytt 18 kunne melde at «både nordmenn og muslimer deltar i demonstrasjonstoget mot IS». Dette tilfellet av en freudiansk glipp er bare én av den siste tids mange dystre symptomer på at den problematiske «oss og dem»-mentaliteten sitter langt dypere i oss enn vi liker å innrømme.

Begeistringen over at en norsk muslim tar avstand fra voldtekt og drap, fraværet av sedvanlige hevede øyenbryn over en som roper ut om djevelens verk og profetens vilje, og sorgen over den ene amerikaneren blant de mange tusen irakere og syriere kan være bevis på nettopp dette.

 

Smells like no spirit

En av de varmeste, og derfor i våre øyne en av de beste, somrene er på hell. Det har vært så fint vær i så lang tid at vi har ikke visst hvor vi skal gjøre av oss. Facebook, Instagram og Snapchat har tytt over av reker, musserende vin i ulike prisklasser, festlige solbriller, vågale stup og nærbilder av jordbær. I det vi frykter var årets siste skikkelige sommerhelg ble også en av landets mest populære festivaler holdt i Oslo. Øyafestivalen ble i år for første gang holdt i Tøyenparken. «Tøya, jeg elsker deg!» skrev folk under bilder av 120-kroners drinker med chilifrukt, som de smalt ut på fire plattformer av sosiale medier samtidig. Jeg var ikke noe bedre selv og postet et fjollete bilde av meg selv og tre andre fra en konsert med teksten «Röyksopp for faen!» etterfulgt av veldig mange bittesmå pengesekker med dollartegn på. Vi hadde det så gøy at det ikke kunne måles i penger. Og det må jo være lov å ha det gøy.

Men er det en grense for hvor gøy det er greit å ha det? Eller hvor ofte gøy skal være målet? Eller hvor mye tid, energi og båndbredde det er forsvarlig å bruke på gøy? 

I mitt surmaga glasshus sitter jeg og tenker «ja».

Jeg vet ikke akkurat når vi ble sånn. Rundt midten av 90-tallet, da vanlige folk i Norge begynte å få internett, hadde i hvert fall jeg mitt første møte med et sosialt, og ikke rent lite klient, medium. På mIRC kunne man snakke med mennesker man ikke ante hvem var. Forkortelser som «a/s/l» (age/sex/location), «lol» (laughing out loud) og «rofl» (rolling on the floor laughing) ble like fort tatt inn i de kule unges daglige vokabular som de forsvant ut igjen. De eneste som fortsatte å bruke forkortelsene var nerdene, altså de som faktisk brukte dem for å spare tid. Det var også bare nerdene som lo av ordspill. Og så var de overfladiske, ofte de samme som hørte på VG lista Topp 20 og kun dét, som kvitterte meldingene sine med «koz & klemz». På 90-tallet, og jeg innbiller meg et godt stykke ut på 2000-tallet, var det verken kult å være overfladisk eller nerd. I hvert fall ikke slik jeg husker det.

Det som var kult, var å ta et standpunkt og la det skinne gjennom i det du gikk kledd i, hørte på og ville bli. Vise hvem du ville være. Det var en slags konsekvens i unge voksnes ytre og personlighet. I en tid da Nirvana, Rage Against The Machine og Lauryn Hill var stjerner og forbilder, var det kult å mene noe, tørre å være annerledes og litt mørk til sinns. Å ha tenkt gjennom livets mening eller mangel på sådan. Det å være dyp var en dyd. Selv om verken kullsvart hjemmefarget hår i kontrast til blek hud, evinnelig og følelsesladd klimpring på ustemt gitar eller ransel med teksten FUCK DA POLICE på ikke automatisk sørget for dybde, så var nå i hvert fall dét målet for mange den gangen. Og hvis målet var å bli berømt, var det fordi man ville bli virkelig god i noe. En likte så godt å ta bilder at han ville bli verdens beste fotograf. En annen var så glad i å skrive at hun ville bli en verdensberømt forfatter. Det kom i den rekkefølgen. 

På et eller annet tidspunkt etter at internett ble mer enn et verktøy for oss, og sosiale medier ble utstillingsvinduer der vi ikke bare kunne, men absolutt skulle se og bli sett, skjedde det noe. Umerkelig sakte og snikende sikkert ble til tider altfor store spørsmål byttet ut med små, artige og innholdsløse ord og vendinger. Med ironi som påskudd ble både overfladiske koz og nerdete lolz tatt inn i det varme tomrommet som de uendelige kvadratmetrene med utstillingsvinduer skaper. Du skal ironisk kle deg som en nerd og te deg som en overfladisk fjortis. 

Jeg snakker ikke om den generasjonen unge som lærte å lese etter at Facebook var blitt allemannseie. Jeg snakker om voksne, oppegående mennesker, med høye ambisjoner og mektige nettverk som fyller nettet med bilder av dådyr, enhjørninger, hjerter, stjerner, dollartegn og high fives. Som engasjerer seg uforholdsmessig mye i spesifikke typer øl og cheeseburgere. Som bruker tid og ressurser på å lage og promotere musikk helt uten musikalsk verdi eller budskap. Artist Anders Nilsen, som står bak landets mest populære låt for øyeblikket, «Salsa Tequila», sier til VG at han «har faktisk ingen anelse» om hvorfor låten er den mest solgte singelen i Norge akkurat nå. Låten består av en rekke spanske ord som uttales av den ikke-spansktalende artisten i tilfeldig rekkefølge. 

En av de blodigste, og derfor en av de tristeste somrene, er på hell. Irakere, palestinere, syrere og ukrainere er blant de få hvis lidelse har sluppet gjennom strømmen av intetsigende og likegyldig fjas. Det er ikke rimelig å forvente at folk bare skal engasjere seg eller bruke tid på det til enhver mest alvorlige eller vanskelige som pågår i verden. Men kontrasten mellom sommeren her og sommeren der, når begge tilflyter meg i samme sosiale strøm, blir uutholdelig grell. Det er da selvopptattheten blir så ubehagelig tydelig og det blir så åpenbart at ingen skammer seg over den heller. 

Å ta standpunkt er ikke kult lenger. Det som er kult er å ta for seg av absolutt alt festlig som livet har å by på, og vise så mange som mulig at man gjør nettopp det. Dybde har veket for gøy. 

 

Forbistret vind fra øst

Forrige lørdag under Spellemann kom jeg i skade for å skrive på Twitter at jeg ikke forstod hvorfor mennesker med norsk som eneste morsmål snakket gebrokkent (et begrep jeg senere modererte til ’multietnolekt’), og siktet med det til Don Martins takketale. At jeg fikk en shitstorm mot meg er vel mildt sagt. Riktignok ikke ett eneste ord fra mannen selv, som satt og fulgte med og trykket på favourite-knappen på en tweet der jeg ble kalt «pænchod» (punjabi for ‘søsterpuler'(!)).

BildeSenere ble jeg gjort oppmerksom på en sak i Dagsavisen der min tweet blir brukt som et slags bevis på at «Oslo er en delt by». Med denne tweeten har jeg vært med på å la prisvinneren «gjennomgå», skal vi tro avisen. Den andre som har bidratt til dette er Thomas Seltzer, som skrev «Skulka Don Martin morsmålsundervisningen?», og Don Martin sier til avisen at han undrer på om det er «ignoranse, arroganse eller begge deler» som ligger til grunn for det vi skriver. Men ingen tar seg bryet med å spørre. I stedet raller de i vei om øst og vest, og bruker setningene fra oss som bevis på at byen er delt. Lettvint, men ikke særlig imponerende.

Jeg kunne latt det ligge, men kjenner at det irriterer meg for mye. Grunnen til det er at jeg er lei av å måtte forsvare standpunkt som jeg aldri har forfektet, og jeg er lei av å bli satt etiketter på. Flere personer og grupperinger på venstresiden av politikken har fått dette som et fast refleksoppgulp i alle diskusjoner hvor motparten stiller spørsmål om, eller krav til den svake, fattige, kvinnelige eller mest mørkhudede parts rettigheter eller oppførsel. Når jeg lurer på hvorfor en etnisk nordmann snakker med en utenlandsk aksent, er det verken fordi jeg er en vestkantssnobb eller fremmedfiendtlig. Kona til nevnte artist mente det virket som jeg aldri hadde vært utenfor Frogner. Det kan jeg avkrefte. Jeg sitter faktisk på Grønland, ikke langt unna hovedgata i byen til Don Martin, og skriver dette. Det forandrer ikke det faktum at jeg fikk mer Ali i Borettslaget-assosiasjoner enn Lillebjørn Nilsen-assosiasjoner da jeg hørte takketalen hans. Så får man gjerne si at jeg tar feil, eller at det er uunngåelig å bli påvirket av alle man henger med, men ikke tillegg meg vestkantsarroganse.

BildeJeg er selv født i Iran og lærte norsk fra scratch i en alder av ni år. Jeg er vokst opp i Numedal og snakker en utvannet Kongsberg-dialekt. Jeg har bare sansen for at språk brukes riktig, og det har ingenting med at jeg bor på Uranienborg å gjøre. Jeg mente det samme for et år siden da jeg bodde i Gamlebyen. Jeg er glad for at det var mine norske venner som lærte meg norsk uttale og ikke jeg som lærte dem å snakke norsk med persisk aksent. Samtidig som jeg terper og terper på uttalen til mannen min som i disse dager prøver å lære seg persisk.

Språkdiskusjonen er ikke den eneste der de mest velmenende blant oss insisterer på kategorisering. Mitt inntrykk er at det i den offentlige norske debatten i dag er en slags forventning om at man tilhører én av to karikerte og polariserte leire: De som elsker innvandrere og hater kapitalisme, og de som hater innvandrere og elsker kapitalisme. Hvis jeg da sier at jeg synes det er trist å se jentebarn i hijab eller at det er hensiktsmessig å snakke om overrepresentasjon av ikke-vestlige innvandrere blant overfallsvoldtektsmenn, eller gud forby begge deler, havner jeg kjapt og automatisk i siste kategori. Altfor ofte. På Twitter, i kommentarfelt og rundt bordet på puben. Det er dette jeg er lei av.

For når jeg sier at jeg er imot å dekke til bitte små jenter eller at overfallsvoldtektsstatistikken ikke er tilfeldig, er det ikke fordi jeg har en aversjon mot det flerkulturelle, men tvert imot fordi jeg mener at man ved å sette seg inn i det tradisjonelle islamske kvinnesynet, bedre kan tilrettelegge for en vellykket integrering. Mitt ønske er at også jenter med strenge muslimske foreldre kan få de samme mulighetene som andre jenter. Jeg synes det er urettferdig at man sender bekymringsmeldinger når lille Hans på åtte ikke får feire bursdag fordi foreldrene er Jehovas vitner, men at ingen foretar seg noe når Fatima på seks må gå med hijab og ikke får ha svømming med de andre barna. Jeg mener hensynet til barnas framtid og den reelle muligheten til å ta egne frie valg, må veie tyngre enn foreldrenes rett til å kle dem opp etter anstendighetskriterier stilt i hjemlandet.

Da jeg så på Norske talenter på TV 2 på fredag, heiet jeg litt ekstra på akrobatdama fra Kina. Ikke bare fordi hun var flink, men litt fordi hun var kinesisk. Fordi jeg innbiller meg at en kineser i Haugesund som knapt snakker norsk har et tøffere utgangspunkt enn han bortskjemte 12-åringen som breaker. Jeg både forstår og føler konseptet underdog, som minoriteter ofte er. Men der kanskje du mener det beste er å synes synd på og skjerme for kritikk, har jeg mer tro på å stille krav og inkludere på ordentlig. Det håper jeg gjør meg til hverken rasist eller snobb.

Når vi i samfunnet vårt i dag har fått et så stort individualistisk spillerom når det kommer til kultur, karriere, seksualitet og identitet, er det kanskje på tide å ta med oss denne respekten for individet inn i den offentlige debatten også. Alle individer har rett til et eget sett med meninger og bør slippe å måtte stille med en blå eller rød lagtrøye før de åpner kjeften.

Takk for meg.

Alt. Men ikke dette.

Livet er for kort, skriver Snorre Valen i Aftenposten i dag. For kort til å diskutere at Eskil Pedersen dro fra Utøya sammen med åtte andre i en ferje som kunne tatt 50. For kort til å diskutere om Ap-topper gjør rett i å kalle overlevende og etterlattes følelser rundt dette for kvalmende og uanstendig. Valen spør om dette virkelig er den viktigste debatten vi må ha fremover. Jeg spør om vi kun har rom for å ta én debatt.

I løpet av de snart 14 månedene som har gått siden terrorangrepet har vi debattert det aller meste. Vi har debattert høyreekstremisme, politiberedskap, barnevern, rettspsykiatri, politisk retorikk, nettdebatt, lekdommere, dataspill, ytringsfrihet, medienes dekning av saken, deLillos’ sang på Rådhusplassen og hva det hele skal, bør og kommer til å gjøre med oss som nasjon. Naturligvis. For dette er det verste som har skjedd oss siden krigen. Det er natulig at vi vil snakke om absolutt alt ved det.

I hvert eneste aspekt som vi diskuterer relatert til terrorangrepet, er det rimelig å tro at det er noen som vil føle seg truffet og som vil tenke at de hadde gjort ting annerledes om de visste alt de vet i dag. Innvandringsskeptikere, politifolk, barnevernet som hadde befatning med Anders Behring Breivik da han var liten, rettsspykiatere, journalister – det er mange som har gått runder med seg selv om det som har skjedd og hva de selv burde gjort annerledes.

Men vi har tatt debatten. Også når den har vært vond å ta. Fordi vi ble enige om at dette forferdelige som skjedde skulle resultere i mer åpenhet og mer demokrati. Debatten har også resultert i at folk har forlatt sine stillinger. Ikke fordi det var deres skyld at Breivik drepte 77 mennesker, men fordi det som kom fram i kjølvannet av det som skjedde, gjorde at for mange mistet tillit til dem i den posisjonen de satt i.

Nei, Eskil Pedersen er ikke en militær leder. Han er lederen for Norges største ungdomsparti. Hans lederegenskaper er derfor over middels interessante å diskutere og følge med på. For det er sannsynlig at han en dag kommer til å sitte som en statstråd eller en statsminister. Han er også en overlevende fra det verste som har skjedd oss siden krigen. Det gjør hans valg som leder den 22. juli 2011 ekstremt vanskelig å diskutere. Det er ikke dermed sagt at dette, som det eneste ved terrorangrepet, skal fredes fra en debatt.

Mange har lurt på og snakket om hva de selv ville gjort i samme situasjon. Ville de stukket av så fort som mulig og reddet sitt eget liv, eller ville de prøvd å fylle båten og prøvd å redde så mange som mulig? Man ønsker nok man kunne svare det siste, men ingen av oss vet hva vi hadde gjort, for vi har aldri vært i en så jævlig situasjon. Det sitter overlevende rundt om i landet som var der. Det sitter foreldre rundt om i landet som mistet barn som var der. Det finnes mange blant disse som har mistet tillit til AUF-lederen. De må også få lov til å delta i debatten.

Det er dypt bekymringsverdig at synspunktene til Trine Aamodt som har mistet en sønn, Bjørn Ihler som selv overlevde skytingen på Utøya og klientene til advokat Brynjar Meling som enten var der eller mistet noen som var der, skal avfeies som kvalmende og uanstendige. Det er vanvittig at et nettsted som har som mål ”å bekjempe voldelige, totalitære og rasistiske bevegelser gjennom ord og avsløring” kaller synspunktene for ”identisk med den hets som er blitt drevet av massemorderens meningsfeller i tiden etter 22. juli i fjor”.

Livet ble for kort for altfor mange da terrorangrepet kom den 22. juli i fjor. Nå sitter altfor mange igjen med altfor mye tid. Ingen skal bestemme hva de skal bruke den tiden på. Vi kommer ingen vei med knebling og latterliggjøring. Gode argumenter er som regel det mest fruktbare, og sliter man med å finne dem og faller for fristelsen til å sammenligne motpartens argumenter med «at dronning Elizabeth er ei øgle fra rommet», har nok debatten i aller høyeste grad livets rett.